Roald Amundsens samling fra oppholdet i Gjøahavn under Nordvestpassasje-ekspedisjonen er eksepsjonell. Den er rikholdig, komplett – og ikke minst er den beskrevet. Katalogen fra 1907 beskriver hver gjenstand, og i Amundsens bøker om ekspedisjonen, publisert samme år, gir han informasjon om inuittene han ble kjent med og deres dagligliv. Katalogen bidrar med følgende om spekkposen:
16107. Spækpose, forfærdiget af en raa sælhud, med aabning langs efter bugen. Mellem baglufferne fastbundet et ben til posens ophængning, til hovedenden fastbundet en snor, der tjener samme formaal. Længde ca. 1 m. Kong Williams land. (Etnografisk tilvekstkatalog, 1907)
Amundsen beskriver i boka videre hvordan posen ble brukt til oppbevaring av brensel. Selspekk samlet i slike poser ble benyttet i steinlampene, eneste kilde til lys og varme i igloen vinteren igjennom. (Amundsen 1907:248) I utstillingen ble spekkposen dermed presentert sammen med spekk-klubber og lamper.
Men vi vil alltid så utrolig gjerne vite mer – tenk om vi kunne reist i tid og snakket med dem Amundsen kjøpte posen av? Så langt har manglende teknologi stukket kjepper i hjulene for oss der. Det vi derimot har gjort er å diskutere gjenstander fra samlingen med samtidseksperter i dagens Gjoa Haven.
Spekkposen ble diskusjonstema under et publikumsarrangement på kulturarvsenteret i Gjoa Haven i slutten av april i år. Martha Atkichok og Ruth Qirqut, de eldre kvinnene som var kveldens hovedpersoner, var straks med på notene. Folk her flyttet til hus på 60 og tidlig 70-tall, så iglo-liv er velkjente saker for disse damene.
Etter å ha snakket om flåing av selen og bearbeiding av skinnet for å få posen så tett som mulig var Martha og Ruth klare til å kommentere bruk. At posen var laget for oppbevaring av selspekk var det enighet om. Når jeg presenterte Amundsens forklaring om at spekket ble brukt til brensel ble det imidlertid rynket heftig på nesene blant de som var til stede.
Jeg ble forklart at joda, spekk fra posen kunne alltids brukes i lampen, men du, som det stinket når man brant det. Poenget med å oppbevare spekk i en slik pose var først og fremst å lage igunaq, gjæret selspekk. Det er en delikatesse ment for å spises, ikke brennes. Og på grunn av klisset og lukten brukes spekkposene oftest kun en gang. Det er bedre å lage en ny pose når man trenger den.
Lorraine Puqiqnak og jeg snakket videre om spekkposen etter arrangementet. Lorraine blir som mange her blank i blikket og varm i røsten av tanken på igunaq. Gjæret selspekk er stadig ettertraktet mat:
Men nå for tiden lager jeg igunaq oftest i en stor beholder. Jeg plasserer den utendørs i skyggen, eller i den uisolerte hytta vår – graver den litt ned i bakken, og dekker det med reinsdyrskinn. Hvis det er for varmt blir det dårlig, men i skyggen utendørs om sommeren er det bra. Det må stå kanskje en måned eller litt mer. I tillegg til spekk bruker vi selloffer, så mange du kan få tak i. Når skinnet slipper taket i loffene er det klart til å spises. Og det er såå godt. Så god mat.
Spekkposen i samlingen vår får nye dimensjoner i møte med damene i Gjoa Haven. Den kan ikke lenger linjært tolkes som beholder for oppbevaring av brensel. Klisset og lukten knytes til en svært ettertraktet lokal delikatesse folk fortsatt lager, spiser og deler med hverandre. Og ideen om gjenstanden som brukes igjen og igjen fordi folk "før i tiden" ikke hadde mye og visste å ta vare på det de hadde, erstattes med et klart praktisk blikk for klin – i dette tilfellet er igunaq og prosessen med å lage det såpass heftig at posen ikke egner seg for gjenbruk. Det gjør ikke dagens bokser heller, det er bedre å finne en ny neste gang spekk og loffer settes til gjæring.
Neste gang spekkposen brukes i utstilling i Oslo blir det kanskje som engangspakning for godteri. Vi kan plassere den sammen med annen engangsemballasje, plastbokser og annen mat. Og med smaksprøver av igunaq til glede for publikum.
Er vi heldige kan vi overtale noen av damene fra Gjoa Haven til å komme og holde kurs for oss.
Litteratur
- Amundsen, Roald 1907 Nordvest passagen. Beretning om Gjøa-ekspeditionen 1903—1907 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Kristiania
- Kulturhistorisk museum, etnografisk tilvekst 1907 15540-16246 er den af Kaptein Roald Amundsen i November 1906 fra Gjøa-Expeditionen hjembragte Samling fra Netchilli-Eskimoerne
- Taylor, J. Garth 1974 Netsilik Eskimo material culture: the Roald Amundsen Collection from King William Island Universitetsforlaget, Oslo
Lenker
- Nettutstilling KHM:
- Gjoa Haven:
- CBCNews North:
- Wikipedia: