Hvilken verdi har gamle museumsgjenstander i dag? En gruppe inuit-kvinner bestemte seg for å oppsøke museer med gjenstander som en gang tilhørte deres forfedre. De ønsket å utforske historiske inuitt-eiendeler for å lære mer om sin kultur.
Etter å ha besøkt museer rundt i Canada og USA, satte de kurs mot Norge i begynnelsen av juni. I Oslo – mange tusen kilometer hjemmefra – finnes det nemlig en helt spesiell samling som stammer fra Roald Amundsens ekspedisjon til Nordvestpassasjen i 1903–1905.
De seks kvinnene kommer fra de enorme canadiske nordområdene Nunavut og Nunavik. Men selv om Nuvanut alene er seks ganger større enn Norge, finnes det lite nedskrevet historie om de som levde der for noen generasjoner siden. Kunnskap og tradisjoner er blitt overlevert muntlig fra en generasjon til den neste.
– Nettopp derfor er disse samlingene så viktige for oss. Gjenstandene setter oss i tett kontakt med våre forfedres liv. Når vi ser hva de lagde, hvilke teknikker de brukte og hvilke mønstre de benyttet, blir det en emosjonell reise. Vi ser at våre forfedre var fantastiske mennesker med imponerende kunnskap, sier Avery Keenainak.
Kvinnene som er kommet for å undersøke museets nordamerikanske arktiske samlinger er alle opptatt av tekstilkunst og gamle håndverkstradisjoner, og det er denne interessen som er drivkraften i deres prosjekt.
– Da vi oppsøkte de første museene var målet å studere metoder, teknikker og mønstre som ble brukt på gamle bruksgjenstander. Men gradvis har prosjektet utviklet seg til en personlig reise for oss. Når vi lærer om våre forfedres liv, lærer vi samtidig om våre liv i dag. Det handler om tilhørighet, og å bli trygg på hvem man er og hvor man kommer fra, sier Rose Tina Alivaktuk.
Hvordan samlingen endte i Oslo
I 1903 ankret Roald Amundsen opp polarskuta Gjøa i en bukt langt nord i Canada. Han og mannskapet overvintret her i to år på sin ekspedisjon gjennom Nordvestpassasjen, og kalte stedet for Gjøahavn.
Området de kom til var allerede befolket av nattilik-inuitter, som gjennom mange generasjoner hadde blitt eksperter på et liv i hardt arktisk klima. Lokalbefolkningen og Amundsen kom raskt i kontakt og utviklet et vennskap. Den norske polfareren byttet til seg gjenstander gjennom sine mange møter med befolkningen, og da han dro videre hadde han med seg nye vennskap, ny kunnskap og en fantastisk samling gjenstander. Etter at seilingen gjennom Nordvestpassasjen var gjennomført kom gjenstandene til Oslo og til Kulturhistorisk museum, som Historisk museum er en del av. Samlingen er i dag en enestående kulturhistorisk arv fra dette området.
– Ny kunnskap og mye inspirasjon
Under besøk i Oslo holdt Historisk museum på med å ferdigstille den nye utstillingen Uqšuqtuuq, som viser gjenstander fra Gjøahavn-samlingen. Kvinnene kunne dermed veilede museets konservator i hvordan flere av gjenstandene skal stilles ut. Eksempelvis i hvordan hetten på en parkas skulle plasseres – "sånn, ikke sånn" – og rettet opp en feilknyttet detalj på beltet, slik at det nå er knyttet på den tradisjonelle måten.
– Hvilken status har Roald Amundsen i Nunavut og Nunavik i dag?
– Noen av oss lærte litt om Amundsen på skolen, og ble fortalt at det oppsto god kontakt mellom han og inuittene han møtte. I sum har nok Amundsen hatt en veldig liten innflytelse på vårt samfunn. Hvalfanger-skutene som dukket opp hadde en mye større innvirkning – på en negativ måte, sier Avery Keenainak.
Hva har dere lært av å studere gjenstandene som Roald Amundsen samlet inn?
– Vi får innsikt i hvilke tradisjoner som er videreført, og hvilke teknikker og uttrykk som er blitt videreutviklet de siste 100 årene. Vi reiser hjem med ny kunnskap og mye inspirasjon, og skal teste ut flere av håndverkteknikkene vi har sett, sier Rose Tina Alivaktuk.
Kunnskapen de tar med seg hjem deler de med familie og venner. Det er mange der som ønsker å dele kunnskapen som ligger i museenes samlinger.
– Vår kultur lever i beste velgående, sier Keenainak.
Se utstillingen Uqšuqtuuq – samlingen etter Roald Amundsen
Denne utstillingen er en fortelling om vennskap og samarbeid om kulturarv. Det hele startet i 1903, da Roald Amundsen ankret opp polarskuta Gjøa i en bukt langt nord i Canada. Stedet han kom til heter Uqšuqtuuq på nattilingmiut, nattilik-inuittenes eget språk, og har vært befolket i over 1000 år.
Roald Amundsen og mannskapet overvintret her i to vintre på sin ekspedisjon gjennom Nordvestpassasjen. De døpte stedet for Gjøahavn, oppkalt etter ekspedisjonsskipet.
Lokalbefolkningen og Amundsen kom raskt i kontakt og utviklet et vennskap. Den norske polfareren byttet til seg gjenstander gjennom sine mange møter med befolkningen, og da han dro videre hadde han med seg nye vennskap, ny kunnskap og en fantastisk samling gjenstander, som ble gitt til Kulturhistorisk museum.
Utstillingen gir et innblikk i Nattilik-inuittenes liv på begynnelsen av 1900-tallet og i dag, og viser hvilken betydning samlingen har for lokalbefolkningen i Gjøahavn.