Stortingsmeldingen Musea i samfunnet fra 2021 (St.Mld. 23, 2020-2021) ble lansert med brask og bram av kulturminister Abid Raja, men har siden fått ufortjent lite oppmerksomhet. Meldingen tar blant annet for seg et dagsaktuelt tema, nemlig eiendomsretten til museumssamlinger, særlig samlinger med utenlandsk opphav. Krav om overføring eller tilbakeføring av gjenstander, såkalt repatriering, løftes fram som et sentralt tema i det mellomstatlige kulturarvsamarbeidet.
Den offentlige oppmerksomheten har særlig rettet seg mot hvordan koloni- og krigsmakter har tatt kulturarven fra svakere nasjoner, minoriteter og urfolk. Ordet repatriering – tilbakeføring til fedrelandet, er vanligvis brukt når soldater skal tilbake til sivillivet i hjemlandet – forsterker den krigerske forståelseshorisonten. Problematikken er både viktig og relevant, men fokus og ordbruk underkommuniserer kompleksiteten i spørsmålet om museumssamlingenes status. Det er ikke alltid et spørsmål om krigerske eller koloniale overgrep. Noen ganger kommer til og med den gjengse språkbruken og den krigerske kontekstualiseringen i veien for å tenke gode løsninger.
Stortingsmeldingen tar særlig for seg samiske gjenstander i norsk og utenlandsk eie og lufter mulighetene for å overføre eiendomsretten til disse, til den samiske folkegruppen som et særskilt kulturpolitisk anliggende. De prinsipielle betraktningene ble til konkret kulturarvspolitikk da RiddoDuottar Museet i Karasjok og sametingspresidenten presset på for at en runebomme som hadde vært langtidsdeponert fra Nationalmuseet i Danmark, skulle bli museets eiendom. Saken ble tatt opp i Nordisk råd og endte med at Nationalmuseet sa fra seg eiendomsretten til denne museumsgjenstanden.
Hendelsen er blitt behørig feiret i Norge, men reiser også en del prinsipielle spørsmål. Beslutningen på politisk nivå er en tydelig innskrenkning av armlengdes avstand-prinsippet som ellers flagges som kulturpolitikkens grunnlov. Når regjeringer griper inn i forvaltningen av museenes samlinger, er det et vesentlig inngrep i museenes institusjonelle autonomi. Handlingen oppfattes også som å skape presedens for museumspolitikken og følgelig er kulturminister Anette Trettebergstuen utfordret i Stortinget om ikke den gamle kolonimakten Danmark nå bør avkreves alle norske gjenstander som havnet i København under unionstiden.
Ikke minst erfaringen fra forvaltningen av samisk kulturarv tilsier at et slik krav ikke er noen god idé. Stortingsmeldingen løfter fram som forbilledlig det såkalte Bååstede-prosjektet mellom Kulturhistorisk museum, Norsk folkemuseum og Sametinget. Her ble en vesentlig del av Kulturhistorisk museums samiske samling overført til de samiske museene under Sametinget. Prosjektet baserte seg på en lang og vellykket nordisk tradisjon, der samarbeid, dialog og kunnskapsbasert forvaltning lå til grunn for prosjektet, ikke politiske direktiver eller eksklusivt fokus på eiendomsrett. Gjennom kunnskap, samarbeid og felles forståelse kan man nemlig lykkes med å løse de fleste museumspolitiske utfordringer. Her kan politikerne også bidra konstruktivt ved å tilrettelegg for samarbeid over grensene.
Riksbibliotekar Aslak Sira Myhre sukker i Klassekampen over at diskusjonen om de norske middelalder-manuskriptenes betydning raskt koker ned til et spørsmål om eiendomsrett – er det danskene eller nordmennene som skal eie disse? Det viktige spørsmålet er imidlertid ikke hvem som eier manuskriptene, men hvordan denne felles, nordiske kulturarven skal forvaltes til alles beste. I utgangspunktet har vi ikke noen grunn til å hevde eller tro at danskene, rent teknisk, ikke forvalter kulturarven på en god nok måte og således må de gjerne fortsatt ha eiendomsretten til både middelaldermanuskripter og norske oldsaker i København.
Det som imidlertid er et stort problem, er at landene ikke samarbeider godt nok om hvordan denne kulturarven kan vises fram og aktualiseres på tvers av dagens landegrenser. Kravene som stilles til inn- og utlån mellom de nordiske landene er basert på internasjonalt utlån generelt hvor alle tenkelige forbehold tas. Pris og kompleksitet rundt utlånet er deretter. I praksis blir det nesten ugjørlig å låne ut og vise fram kulturarv landene imellom.
Samarbeid rundt nordisk kulturarv bør i stedet preges av den samme viljen til å finne gode løsninger på tvers av landegrensene, som vi kan se på så mange andre områder i Norden. Landene bør ta initiativ til et felles prosjekt der slike vilkår kan prøves ut. Dette vil være en konstruktiv måte å konkretisere Hurdalsplattformens ambisjon om å starte et nordisk prosjekt om «opphavsstaden til kulturgjenstandar og tilbakeføringsdiskusjonar, og … korleis gode ordningar for samarbeid kan løyse tilbakeføringsdiskusjonar».
Nasjonalt er de nordiske statene selvassurandører fordi man tar det for gitt at staten dekker utgiftene dersom skader oppstår. Når det generelt er godt samarbeid og god tillit mellom de nordiske landene, bør det være mulig å tenke seg at samme prinsipp kunne ligge til grunn ved inn- og utlån av kulturarvsobjekter. De statlige museene og institusjonene bør dermed enklere kunne låne gjenstander av hverandre, der man setter de samme kravene til sikkerhet og forsvarlig forvaltning som man gjør for sine egne samlinger.
Med en slik ordning kan det mellomstatlige kulturarvssamarbeidet bevege seg bort fra diskusjonen om eiendomsrett og forgagne tiders rett og urett, til en dialog om hvordan en felles nordisk kulturarv best kan formidles og tilgjengeliggjøres på tvers av dagens landegrenser. Da blir kulturarvspolitikk også integrerende nordisk politikk.
Dagens opphetede internasjonale debatt om eiendomsretten til kolonimaktenes museumssamlinger er både viktig og relevant, men den bør ikke danne rammeverk for hvordan vi skal løse kulturarvssamarbeid i Norden. Her har vi allerede en lang tradisjon for samarbeid på tvers av grensene. Det er dette samarbeidet vi også bør utvikle på kulturarvsfeltet. I en slik sammenheng har spørsmålet om eiendomsrett underordnet betydning.