Osebergskipet er et av verdens tre best bevarte vikingskip. Det var 22 meter langt og fem meter bredt. Om bord var det plass til 30 roere, én styrmann og én utkikksmann.
Skipet ble funnet i en av de mest kjente skipsgravene fra vikingtiden og er den rikest utstyrte graven i Europa fra denne perioden.
Selv om det meste av skipet og gravgodset var sammenklemt og brukket i småbiter, ble det funnet skjeletter av to kvinner og deres arvegods. Blant annet vogner, vevstoler, kjøkkenutstyr og kister med tøyrester.
Krigere og religion
Noe av det arkeologene fant under utgravingen utenfor Tønsberg i 1904, var over 80 fragmenter fra ett eller flere billedvever. De kan ha vært laget av ull blandet med plantefibre.
Blant motivene på stoffene er det mannlige og kvinnelige krigere og religiøse, seremonielle handlinger. Nå skal farger og ikke minst motivene på billedvevene pusles sammen. En tverrfaglig gruppe forskere bruker billedteknikk og analysemetoder som skal gi ny tolkning av motivene.
Forskning på fargestoffer og nedbrytning av stoffer kan gi svar på opprinnelige fargesetting. Og svar på hvor stoffene var laget.
Billedvev ble trolig brukt til å dekorere et soverom, gravkammer eller haller i festlige lag hos personer med høy status. At de lå i gravhaugen med Osebergskipet tyder på at de to kvinnene var velbeslåtte og at de skulle ha med seg billedvevene inn i de dødes verden.
Slipper å flytte på bitene
For å finne hele motivet på tekstilet må fragmentene fra teppet matches. I TexRec-prosjektet, finansiert av Norges forskningsråd, jobber forskere fra flere land. De gjør kjemisk analyse av fargestoffet som vikingene brukte, og de undersøker tekstilkonserveringen.
Fargelaboratoriet ved NTNU i Gjøvik, arkeologer fra Kulturhistorisk museum og tekstilkonservatorer fra Universitetsmuseet i Bergen samarbeider når fragmentene fra Osebergskipet nå skal settes sammen i en helhetlig historie.
– Bitene er ekstremt skjøre, og arkeologer kan ikke fritt flytte på dem. Derfor utvikler vi en programvare der de kan laste opp fotografier av fragmentene for å flytte dem rundt. Vi kan også øke kontrasten i bildene for å gjøre mønstre mer synlige for det menneskelige øyet. Slik kan puslespillet løses digitalt.
Det sier Davit Gigilashvili. Han er postdoktor ved Institutt for datateknologi og informatikk ved NTNU i Gjøvik. Gigilashvili synes det er et eventyr å være med i arbeidet.
– Det er et puslespill som blir ekstra spennende å løse fordi ingen i verden kjenner svarene ennå, sier han.
Seks meter under bakken
Når du legger et vanlig puslespill, har du fasiten på lokket til esken med biter. Men hva når motivet og biter mangler, farger er falmet og mange av bitene er ødelagt etter å ha ligget seks meter under bakken og vært herjet med av gravplyndrere?
– Vi vet heller ikke om det var flere kunstverk i Osebergskipet før motivene begynte å gå i oppløsning. Når vi sammenligner to fragmenter, har vi med andre ord ikke en garanti for at de tilhørte det samme tekstilet, sier Gigilashvili.
De har derfor latt en datamaskin foreslå puslespilløsninger ved hjelp av kunstig intelligens. Algoritmer skal altså identifisere hver enkelt bit med gammelt stoff og motiv og se denne i sammenheng med andre fragmenter.
Uerstattelige mennesker
Maskinlæringsmodeller har imidlertid ikke kunnet gi svært gode svar. De har sett millioner av bilder av katter og hunder, busser og sykler, og har lært å skille mellom dem. Men de har aldri sett tekstiler fra vikingetiden. Derfor gjør de ofte feil.
Datateknologi koordineres med kunnskapen til arkeologer. De antar hvilke fragmenter som er like og kan kommentere om resultatene gir mening.
I en forskningsartikkel argumenterer Gigilashvili og medforfatterne for at det trengs store datasett med bilder for å trene modellene. Men hva er da løsningen når datamaskin og programvare ikke alltid er til hjelp?
Da må datateknologi koordineres med kunnskapen til arkeologer. De antar hvilke fragmenter som er like og kan kommentere om resultatene gir mening.
– Arkeologene kan oppdage likheter i stil og produksjonsteknikker som kan indikere om fragmentene hører sammen. Maskiner bør så ta inspirasjon fra dette og etterligne arkeologenes atferd. Selv om datamaskiner kan gi interessante forslag og verdifull hjelp, er menneskelig ekspertise i denne jobben uerstattelig. Og vil være det i overskuelig fremtid, mener Gigilashvili.
Vikingviten på en ny måte
Å pusle sammen 1200 år gamle biter av billedvev kan gi ny kunnskap om vikingenes liv.
Og i tillegg til å hjelpe arkeologer kan programvaren også tas i bruk i dataspill og undervisning om kulturarv og om vikingenes liv, tror Gigilashvili
Referanse: Davit Gigilashvili, Casper Fabian Gulbrandsen, Ha Thu Nguyen, Margrethe Havgar, Marianne Vedeler and Jon Yngve Hardeberg. Toward Solving a Puzzle of Fragmented Archaeological Textiles. Journal of Imaging Science and Technology. DOI: 10.2352/J.ImagingSci.Technol.2024.68.4.040407.
Denne saken ble først publisert i Gemini – forskningsnytt fra Sintef og NTNU, 23.08.2024.