Marina Prusac
”FACE TO FACE” tar temperaturen på en tid med store problemer i Romerriket
Klassisk arkeolog Marina Prusac Lindhagen er førsteamanuensis ved Kulturhistorisk museum. Hennes nye monografi ”Face to face” er akkurat utgitt på det internasjonalt anerkjente akademiske forlaget Brill i Nederland.'
Boken tar utgangspunkt i romerske portretter. Fra midten av det tredje århundret gjenbrukes portretter i Roma for å fremstille nye avbildninger av andre mennesker enn de opprinnelige. Dette var noe nytt i forhold til tidligere praksis i antikken da det var absolutt forbudt å endre portretter eller å skade dem. Bare de som falt i unåde, risikerte å få sine portretter endret.
Prusac skriver at endringen av portrettene skyldes to vesentlige årsaker; det er ikke ressurser nok til å fremskaffe ny marmor og portrettenes betydning får nytt innhold.
Det som gjør ”Face to face” særlig interessant, er at endringen i portrettenes funksjon og betydning skjer ved overgangen til kristendommen. Romerriket var klar for en endring i maktforhold og tro rett før Kristendommen ble aktuell.
”Face to face” inneholder et rikt bildemateriale som viser en stor del av de mer enn 500 portrettene som er brukt som grunnlag for forskningsarbeidet.
FROM "FACE TO FACE":
Portraits were recarved throughout the Roman period, but in Late Antiquity, recarving seems to have been the rule rather than the exception. Two main questions are addressed in this volume. The first issue concerns the historical context and the construction of new mentalities. The intellectual situation, much reflected in the philosophical and ecclesiastical literature of Late Antiquity, is agreed to be dynamic and enlightened, and late-antique portrait styles were born from these circumstances. The second question addresses the material and recarving methods applied to it; this study builds on a materialistic tradition which suggests that reduced access to resources and traditional skills influenced the aesthetics. Here, many arguments point to a “decline.”
The purpose of the present study is to shed light on the phenomenon of portrait recarving and the extent of this practice in Late Antiquity. The study is based on an investigation of over five hundred recarved portraits. It provides analyses of observed recarving methods and establishes classifications. The investigation questions earlier views on late-antique portrait styles and explores the relationship between these and recarved portraits.
Brill: http://www.brill.nl/default.aspx?partid=210&pid=30752