Oppsummering av åpningsseminaret for Sammen FF – nettverk for samarbeid mellom museene om etablering av nyskapende folkeforskning

v/ Ingvild Dalene Bjerga

Mai 2024

Introduksjon

Den 19. april 2024 fant åpningsseminaret til prosjektet SAMMEN FF - museumsnettverk for folkeforskning sted på Kulturhistorisk Museum i Oslo. Formålet med seminaret var å samle representanter fra særlig de kulturhistoriske museene Norge for å øke og forbedre forskningssamarbeidet med hverandre, og med publikum.

Selve seminaret var inndelt i tre bolker, med spørsmål og dialog etter hver bolk. Formålet med åpningsseminaret var å markere startskuddet for en åpen samtale om folkeforskning i museene.

Bolk 1 – Metode

I første bolk presenterte Eva Dagny Johansen, Anna Wesmann og Elise Malik ulike innfallsvinkler og metoder for hvordan man kan inkludere ulike grupper inn i forskningen.

Eva Dagny Johansen er førstekonservator ved Alta Museum. Hun presenterte sin forskning på tilbakeføring av samisk kulturarv og hvordan museer kan bidra til å tilrettelegge for forsoningsarbeid. Johansen påpekte at i slikt arbeid er det høyst nødvendig at den lokale befolkningen inviteres og inkluderes gjennom arbeidet. Videre ble det fremhevet at en viktig betingelse for et produktivt samarbeid er at museene har opparbeidet seg tillit hos de lokale aktørene.  På denne måten kan publikum bidra til å avsløre museenes blindsoner, og museene kan tilegne seg ny kunnskap om samlingen de forvalter. Ikke minst vil det også tilrettelegge for at folket får eierskap til egen kulturarv.

Anna Wesmann er professor i jernalderarkeologi ved Universitetet i Bergen. Hun presenterte et forskningsprosjekt der hun har anvendt etnografiske metoder for å lære om metalldetektoristers relasjon og forhold til sine egne funn og private samlinger. Metodikken var basert på samtale og intervju, både i detektoristenes hjem og på museet. Miljøet der intervjuet fant sted hadde stor påvirkning på deltagerne. Wesmann erfarte at det fort ble svært personlig for detektoristene, særlig da det gjaldt gleden i å finne oldsaker, eller frykten for hva som vil skje med samlingen i fremtiden.  Gjenstandene hadde ikke nødvendigvis en høy arkeologisk verdi, men gjennom finners egen opplevelse og relasjon tilegnet den seg en annen, ofte sentimental, verdi.

Elise Malik er doktorgradsstipendiat ved Vitenparken Campus Ås. Hun presenterte ulike metoder for hvordan folkeforskning skjer i praksis i skolehager og i urbant landbruk, med fokus på jordforskning og biomangfold. Gjennom konkret og kreativt arbeid med håndtering av jorden og alt det innebærer, får elevene mulighet til å bli kjent med, og forstå naturen som omringer dem.

Spørsmål og innspill:

I spørsmålsrunden ble det blant annet problematisert hvordan man skaper en god relasjon til publikum, ettersom dette kan være en krevende situasjon. Det kan være nyttig å møte publikum der de er og utvide hvordan og hvor man formidler. Det kom også et innspill om hva som driver folket som deltar i folkeforskningen, og hvordan man kan tilrettelegge for en god relasjon. Museene må møte folk med respekt og dialog, uten at det betyr at fagfolkenes rolle som samfunnets eksperter faller bort.

Bolk 2 – Demokrati

I denne bolken presenterte Harald Fredheim, Irmelin Axelsen og Gyrid Øyen om de demokratiske prosessene som skjer i kulturarvsarbeidet når folk som ikke jobber ved kulturarvsinstitusjonene deltar.

Harald Fredheim er førsteamanuensis ved Universitetet i York. Han presenterte teoretiske rammeverk for demokratisering av kulturarv, og konkrete eksempler på hvordan enkelte prosjekter og museer har prøvd å utføre dette i praksis. Demokratiseringsprosesser ble presentert og problematisert. Inkludering er ikke nødvendigvis demokratisk, og medvirkning er ikke det samme som demokratisering, understreket Fredheim. Det finnes ulike nivåer av påvirkning, og ikke alle samfunnsgrupper besøker museer eller får delta i deres utviklingsarbeid.

Irmelin Axelsen er postdoktor i CULTcrime-nettverket ved Kulturhistorisk museum. Hennes innlegg konkretiserte et grasrotdrevet folkeforskningsprosjekt, nemlig metallsøking. Axelsen påpeker at metalldetektoristene skiller seg på mange måter fra andre prosjekter, for eksempel ved at de har banet sin egen vei inn i kulturminneforvaltningen og gjort aktiviteten umulig for fagfolket å ignorere. Det er store regionale forskjeller, og visse enkeltindivider med høy aktivitet har stor innvirkning på funnmengden og videre arbeidsmengde for museene. Metallsøking skiller seg særlig ut fra andre folkeforskningsprosjekter ettersom ingen fagfolk ba dem gå ut å søke – det er virkelig et grasrotdrevet folkeforskningsprosjekt startet av, og for folket.

Gyrid Øyen er forsker ved Varanger museum. Hun presenterte deres strategi om samarbeid for å fremme og formidle kvensk/norskfinsk kulturarv. Barn og unge er en prioritert målgruppe, og gjennom samarbeid med Den kulturelle skolesekken får elever mulighet til å møte kulturen gjennom praktiske aktiviteter. Museet har også andre samarbeidsprosjekter, der publikum er invitert til å ta en aktiv rolle i formidlingen av kvensk/norskfinsk kulturarv, noe som igjen gir mulighet til å oppleve eierskap til utstillingen og kulturarven. Foredraget eksemplifiserte at museene likevel må være bevisste i sitt arbeid for å sikre en balansert definisjonsmakt knyttet til en tidvis følsom kulturarv.

Spørsmål og innspill:

Et innspill problematiserte at demokratiseringsprosessen ikke kun er musealt, men også politisk. Det er en nyansert grense mellom hva som er politisk, og hvor mye velvilje museumsansatte har for å åpne kulturarven. Et annet innspill påpekte hvor viktig det er å inkludere og invitere folk til å delta og lære om egen kvensk og samisk kulturarv ettersom fornorskningen har forplantet seg i generasjoner. Det ble videre diskutert hvor viktig det er at mens man tilgjengeliggjør kulturarven, må man som fagfolk også ha mulighet til å fremme kunnskapsbaserte tolkninger. Museet må til en viss grad beholde definisjonsmakten, særlig i møte med grupper som vil fremme verdier som ikke gagner samfunnet.

Bolk 3 - Medvirkning

I seminarets siste bolk presenterte Torhild Skåtun, Jonny Nilsen og Annelise Rosemary Bothner-By ulike prosjekter der publikum har hatt mulighet til å delta aktivt inn i utviklingen av utstillinger.

Torhild Skåtun er museumspedagog ved Norsk teknisk museum, og presenterte sitt forskning- og samarbeidprosjekt med ungdom i produksjonen av utstillingen FOLK. Formålet var å invitere ungdom mellom 13 og 18 år via Grorud ungdomsråd til et betalt samarbeid med museet. Planleggingsmøtene skulle ha visse rammer, men tillate «kaos». Ungdommene skulle få være med i et deltakende aksjonsforskningsprosjekt. Målet, og ønsket resultat for utstillingen var ikke satt, og gjennom metoden «future workshop» utarbeidet de dermed en utstilling. Skåtun erfarte at etter hvert som prosjektet nærmet seg fristen, ble det imidlertid mindre rom for demokratisk bestemmelse. Utstillingen fikk noe kritikk av ungdommene i etterkant, og viktigheten av en dynamisk prosess ved å «åpne opp – stabilisere – gjenåpne – re-stabilisere» ble synliggjort.

Jonny Nilsen er museumspedagog ved Østfoldmuseene og presenterte prosjektet innrás, som utforsker potensialet ved å anvende utstilling som pedagogisk verktøy. I dette prosjektet ble en skoleklasse fra Halden videregående skole invitert til å lage en utstilling om industri i Halden, som åpner juni 2024. De ytre rammene for medvirkningsprosjektet ble satt av museet, men elevene skulle finne informasjon, velge gjenstander, designe rommet og utvikle informasjonstekstene. Det var et ambisiøst prosjekt, men evalueringen viste positive tilbakemeldinger fra elever og lærere.

Annelise Rosemary Bothner-By er førstekonservator og seniorkurator ved Interkulturelt Museum. Hun presenterte museets arbeid og prosjekter for å inkludere publikum inn i utstillingsarbeidet. De jobber etter prinsippet «ikke om meg, uten med meg». Ulike prosjekter har ulike former for medvirkning og grad av overføring av kontroll til de involverte deltagerne. Dette varierer fra vertskapsmodellen, der publikum har stor definisjonsmakt i utstillingsproduksjonen, via dialogmodellen, med en jevnere maktfordeling, til redaktørmodellen, der museet i større grad setter rammene for et prosjekt. Museet erfarer at minoriteter og vanskeligstilte grupper kan bruke institusjonen for å synliggjøre og forsterke sin sak gjennom flere av modellene.

Spørsmål og innspill:

Et spørsmål som ble stilt er hvordan vi kan unngå at enkeltindivid eller små grupper får monopol på (for-)historien? Her ble særlig venneforeninger og lokale historielag trukket frem, og hvordan informasjonsmonopol og vanskelige interne forhold kan føre til at feilaktig informasjon om forhistorien formidles og spres. På den andre siden må ikke enkeltstående eksempler overskygge de gode bidragene historielagene gir til aktiviteter som kan forstås som folkeforskning. Folk som er spesielt interesserte kan ta tak i og systematisere informasjon som museer tidligere ikke har ressurser eller interesse av å utføre. Et annet punkt som ble fremmet var forskjellen i motivasjon bak frivillighet – i denne bolken ble dette synliggjort ved at de «frivillige» var alt fra skoleelever uten valg om ikke å delta, til folk som aktivt oppsøker kontakt med museene for å fremme sine prosjektideer. Det ble også fremmet problematikk rundt hva som er en god nok utstilling, og hva et godt nok samarbeid vil innebære.