Vikingtiden engasjerer og fascinerer både forskere og et bredt og variert publikum. Men mens forskningen for lengst har tatt ett oppgjør med nasjonalistisk tankegods fra nasjonsbyggingstiden, fremstilles i stor grad fortsatt vikingtiden som ett avgjørende ledd i forklaringen om hvordan dagens Norden ble formet ute i møter med publikum. Som igjen gir grobunn for å forankre historier om ‘hvem vi er’ i vikingtiden.
Mens nyere forskning ofte utforsker forskjellige virkeligheter, liv og roller, fremstiller ofte museer og populærvitenskapelige fortellinger en vikingtid befolket av kjente, og godt gjenkjennbare figurer som kunne vært trukket fra nyere historie vel så lett som fra vikingtiden.
Spørsmålet er i hvilken grad formidling burde reflektere forskningen på disse områdene. Skaper det en problematisk spenning når vi formidler et utdatert bilde av vikingtiden utad, eller er det nødvendig historiefortelling for å engasjere publikum?