Mens graver og menneskers omgang med de døde spiller en vesentlig rolle for forståelsen av de senere forhistoriske periodene i Norge, består kildematerialet fra steinalderen hovedsakelig av spor av bosetningsaktivitet. For den mesolittiske perioden (ca. 9200-3900 f.Kr.) kjenner vi tusenvis av lokaliteter av boplasskarakter, men kun få lokaliteter har frembrakt rester etter menneskelige levninger. En sammenstilling av disse funnene danner utgangspunkt for en ny undersøkelse om håndtering av de døde i mesolittisk tid – sett i et nordeuropeisk perspektiv.
På bakgrunn av at menneskelige levninger, på ulike nivåer, vitner om liv og død gir foredraget en oversikt over situasjonen i Norge og viser variasjon i hvordan de døde ble håndtert på i eldre steinalder. Dette omfatter begravelse, fragmentering av kropper og sirkulering av enkelte bein/kroppsdeler – praksiser som også kjennes fra andre regioner i Europa.
Ulike elementer i omgivelsene, både naturlige og menneskeskapte, ble brukt til å deponere de døde eller deler av disse i vann, huler, jord og lag av boplassavfall. Sammenhengen mellom funn av menneskelige levninger og ulike typer av kystbaserte bo- og oppholdsplasser indikerer variasjonen av områder som ble benyttet av fangstsamfunn. Samtidig viser de få funn av menneskelige levninger til at mest sannsynlig ble kun en liten del av befolkningen behandlet på en måte som er arkeologisk synlig i dag.
Variasjonen i hvordan de døde ble håndtert i mesolitikum er interessant for en diskusjon av dødebehandling og sosial liv i senere perioder, som ofte viser mer standardiserte former for dødehåndtering og ritualer - et tema som har blitt gjenstand for diskusjon i de siste årene.