Skattevesenet er et felt innenfor middelalderens administrasjonshistorie som har vært viet betydelig oppmerksomhet. Opprinnelsen til og organiseringen av skattevesenet har vært viktige tema i forskningen sammen med overgang fra militær tjenesteyting til pengebasert skatt på årlig basis og regionale forskjeller i skattevesenet.
Det er såvidt jeg vet ingen referanser til at mynt ble brukt til å utrede skatt til kongen før vi hører om Olavsskatt i et brev fra Håkon Håkonssons regjeringstid til alle menn i Viken der det heter at alle skulle betale én penning talen for hvert levende dyr i sitt eie (NGL I, s. 459, nr. 11; Per Sveaas Andersen, Samlingen av Norge og Kristningen av landet, Oslo, Bergen og Tromsø 1977, 336; KLNM XII, sp. 553 ff.).
Til samme tid oppgir en rettarbot om Olafskot fra Håkon Håkonssons tid én penning talen for hvert kyr (NGL I, 459). Denne retterboten ble stadfestet av Magnus Lagabøter i Tønsberg 1267 hvor det heter at skal madr æftir man gera pæning talen firir tuitindi huært (NGL II, 453), og av Håkon Magnusson 26. april 1365 (DN IV, 448 “skall gera pening talen” og NGL III, nr. 97).
Historikeren Absalon Taranger mener Olavsskatten er identisk med den engelske plogskatten (Absalon Taranger, Den angelsaksiske kirkes indflytelse, 285). Dette finner støtte i Gulatings nyere kristenrett der det heter at Olafskott sem sumir kalla Plogha skott (NGL II, 336–337). I en rettarbot fra 1280 heter det at Olavstollen skal selges i det kirkesognet der den blir utredet, og ikke flyttes ut av sognet, om de liker å selge som har krevet inn tollen (Eirik Magnussons store rettarbot 1280. NGL III, 1, art. 3; NMD 160). Og selv om dette er den eldste referansen til penger brukt i skattehensikt fra sekulær side i middelalderen i Norge, er det rimelig å tro at at denne bestemmelsen opprinnelig var av eldre dato. Nærmest identisk ordlyd med hensyn til betaling av én talt penning finner vi i bestemmelsen fra Håkon Håkonssons tid gjenfinner vi i stadfestestinger av bestemmelsen under Magnus Lagabøte – ... skal madr æftir man gera pæning talen firir tuitindi huært en ... (Kong Magnus retterbot om tiende og Olafs-skot. Tunsberg 1267, NGL II, s. 454. Stadfestet på nytt i brev fra Håkon VI Magnusson til alle menn i Oslo bispedømme den 26. April 1365, DN IV, 448; RN VI, 1054).
På lik linje med Romaskatten later Olavsskatten til å ha vært en skatt som dels var pengebasert i Norge i høymiddelalderen, kanskje også i betydelig grad ble betalt i klingende mynt fra 12. århundre.