Det var gjerne diakonen(e) som distribuerte dette gjennom å besøke syke, fattigomsorg osv. Terminologien knytter an til offertanken i Det gamle testamente. I Det nye testamente spiritualiseres i prinsippet denne offertanken - i følge Paulus består det rette offer i gode gjerninger, lovsang, bønn osv. Men terminologien holdt man altså fast ved, og en rest av offertanken i form av at man brakte fram gaver til nevnte bruk. En kristen gudstjeneste består ut fra dette av to aspekter; det sakrifisielle og det sakramentale; vi bringer Gud vår lovsang, bønn (og naturalia, senere pengegaver) – det viktigste er det sakramentale aspektet, Gud gir oss sin nåde gjennom Ord og sakrament.
I løpet av perioden 300-600 e.Kr. skjedde det en viss dreining ved at en offertanke i mer gammeltestamentlig forstand preget selve nattverdens innhold. Tanken var at Kristi offerdød ble rekapitulert ved nattverden, og at presten nærmest à la den gammeltestamentlige offerprest bar fram dette offer. Lekfolkets deltagelse fikk etter hvert mindre betydning, på 1200-tallet ble en årlig kommunion, i påsken, vedtatt som et minstekrav. Offertoriet, skikken at lekfolket bar sine gaver til alteret, etter hvert i form av penger, hadde ikke lenger samme funksjon. I tråd med praksis som hadde utviklet seg i tilknytning til privatmessene, fikk dette liturgiske leddet en mer symbolsk form. Gammel skikk ble noen steder holdt i hevd lenge, et av de bevarte Nidarosmissaler, fra midten av 1200-tallet, refererer muligens til offertoriet i tradisjonell utgave. Penger hadde imidlertid fortsatt sammenheng med nattverdfeiring. Man betalte prestene for å feire sjelemesser. Gulatingsloven benytter et sted vendingen "den presten ein kjøper messer hos". I større kirker utførte flere prester denne type "missa sine populo" - et vitner de mange side-altre om.
De lutherske reformatorer angrep høy- og senmiddelalderens nattverdforståelse. Man mente at nattverden, med vekten på messeofferet, tenderte til å bli en god gjerning utført av oss, i stedet for at dens innhold dreier seg om Guds nåde. Leser man gjennom Luthers reformatoriske skrifter ser man at dette er et kjernepunkt i hans oppgjør med den katolske kirke. Resultatet var at alt som minte om offertankegang ble fjernet fra nattverdfeiringen. Om ikke offertoriet i gammel forstand var faset ut før, skjedde det i alle fall nå. Koblingen penger og frelse kom i gammel tid til uttrykk ikke bare ved kjøpe av sjelemesser, men også ved at man ga gaver ved helgenskrin og helgenstatuer. Tanken var at man slik investerte i sitt evige ve og vel, helgeners forbønn hadde stor betydning for post-eksistensen. Forestillingen om purgatoriet, skjærsilden spilte på denne tiden en viktig rolle. Et utslag av tankegangen var salg av avlatsbrev, en særegen kobling penger/ frelse. Fenomenet ble kraftig kritisert av de lutherske reformatorer.
I lutherske gudstjenesteordninger var det et poeng å frikoble pengegaver fra et hvert meritum-aspekt, enten det dreide seg om kjøp av messer, gaver relatert til helgenkult eller almisser mer generelt. Pengegaver skulle brukes til vår nestes beste, ikke motiveres ut fra hensynet til egen frelse. Gode gjerninger som evangeliets frukt, er det dette som poengteres når det i Kirkeritualet av 1685 heter: "Under prædiken besøges Guds børn med indsamlingskurve [de fattiges tavler]. Ofring fant siden gjerne sted når man gikk ut av kirken etter gudstjenesten. Offerbeholdere var gjerne plassert slike steder, ved kirkens inngangsparti. Ved spesielle anledninger, som høytidsdager, kunne ofring finne sted ved at man ved gudstjenestens slutt gikk rundt alteret og la gaven der - kanskje en reminisens av gammel tradisjon?
Den liturgiske fornyelse i de protestantiske kirker som begynte på 1800-tallet, i norsk sammenheng ved Gustav Jensen (ny alterbok 1887), hentet fram igjen mange av de gamle liturgiske tradisjoner som ble faset ut av de lutherske reformatorer. Denne trenden har tiltatt innen den liturgiske fornyelsesprosess som har funnet sted i de fleste kirker i det 20. århundre. Foregangsmenn som Gregory Dix mente at offertoriet i oldkirkelig form burde inn igjen, i moderne agender. De gudstjenestebøker som nå brukes i Den norske kirke har fulgt opp forslaget. Innsamling av penger finner nå oftest sted ved innledningen til nattverden, ledsaget av en offertoriesalme. Penger samles inn i benkeradene ved hjelp av offerposer. Disse bæres fram til presten som legger posene på alteret, og ber en bønn, gjerne denne:
Presten | Evige Gud, din er jorden og det som fyller den. Alt vi eier tilhører deg. Av ditt eget gir vi deg tilbake.
Presten eller Alle | Ta imot oss og våre gaver i Jesu navn. Amen.
Noen prester, av det litt høykirkelige slaget, velger på dette punkt i liturgien å bære fram brød og vin fra et bord ved siden av alteret til alteret, for å knytte an til gammel skikk. Selv om man har hentet inn igjen offertorie - tradisjonen, innebærer ikke det noen endring i synet på pengegavenes funksjon. I de protestantiske kirkeavdelinger er man svært opptatt av å skjelne mellom tro og gjerninger, jf. Luthers devise; "sola gratia, nåden alene". Katolikker befinner seg - i parentes bemerket - i en annen tradisjonssammenheng, teologisk og liturgisk, og vil muligens ikke poengtere denne distinksjonen tro/gjerninger på samme vis Man betoner mer den organiske helhet, at virksom tro både næres og manifesteres gjennom kjærlighet ("fides charitate formata").
Dr. Olav Tveito
Dr. Olav Tveito har skrevet en rekke artikler og bøker om middelalderens kristne univers.
Som Olav viser er pengeofferet en gammel tradisjon i den kristne kultur. Kristningsprosessen i Skandinavia begynte i åttende århundre og foregikk et godt stykke inn i ellevte århundre, noen steder og visse aspekter enda lenger. Med kristningen overtok skandinavene kristne tradisjoner utenfra som ble assimilert med gamle hedenske praksiser i lokalmiljøer. I denne prosessen ser det ut til at overgangen fra matoffer til pengeoffer finner sted. Denne overgangen må selvsagt ikke bare ses i religionsperspektiv, men også som en prosess der kirkebygging, kirkens organisasjon og monetariseringsgrad og annet spiller inn. En drøfting av når denne overgangen fant sted er en studie vi gjerne skulle hatt.
Commenting is disabled on this resource.