På 1200-tallet skrev Caesarius fra Heisterbach sitt store verk, Dialog om miraklene, der han gjengir det samme sitatet. Men nå med motsatt fortegn. For å fremme askesen og advare mot en frivol livsstil. Mye hadde forandret seg på 1000 år. I synet på mat og vin, og ikke minst sex! Kristendommen og middelalderens tenkere anførte strenge idealer for menneskelig oppførsel, der askesen og jomfrueligheten stod høyt. Og det er denne vi gjerne møter i samtidens litteratur og visuelle kunst. Men samtidig var det Guds vilje at menneskene skulle formere seg og videreføre slekten. Sex var dermed uunngåelig en del av den kosmologiske orden. Som i dag var det mange som slet med barnløshet eller svak sædproduksjon. Og i middelalderens humoralmedisin var riktig mat og drikke en flittig brukt resept.
Vi tar en liten digresjon om nettopp humoralmedisin. Mat og drikke var en av seks utenomkroppslige faktorer som måtte være i balanse for at man skulle holde seg frisk. De fire humoralene i kroppen hadde ulike egenskaper som kunne påvirkes ved innta mat og drikke som balanserte helsen: Blod var varmt og vått, gul galle var varm og tørr, svart galle var kald og tørr, men slim var kaldt og vått.
En av de beste kildene til denne læren er Konstantin afrikaneren. Han var en lege fra Tunisia som bosatte seg i Italia på 1000-tallet, og der formet Europas medisin gjennom å oversette arabiske tekster til latin. Blant hans egne verk er De Coitu, eller Om samleie. Ifølge lærebøkene ble sæden laget av blod, og blodet ble igjen formet av maten. Konstantin anbefalte derfor tre typer mat som ville øke lysten og sædproduksjonen. Kategoriene kan i dag virke noe tilfeldige: Næringsrik mat, vindfull mat, samt varm og fuktig mat (til blodet). Men det var bare ett produkt som kombinerte alle disse egenskapene, nemlig den unnselige kikerten. Som dermed altså var middelalderens fremste afrodisiakum, ifølge læreboka. Noe å tenke på neste gang man inntar en ekstra stor falafel i lunsjen. Men mye annen mat hadde minst en av de ønskede egenskapene, som ferskt kjøtt, hjernemasse(!), eggeplommer, pepper og vin. Dagens feinschmeckere vil kanskje nikke anerkjennende når de hører at trøfler, kaviar og østers også stod på lista. På samme måte kunne «kald» mat bidra til å redusere lysten og sædproduksjonen, som agurk, melon, salat og fisk. Hvis man ønsket det, noe en del prester og andre geistlige gjorde. Anafrodisiakum, altså anti-lystmidler, var big business for mange leger. En enkel resept var å drikke saften fra vannliljer i førti dager.
Av de sju dødssyndene til 300-tallsmunken Evagrius Ponticus var likevel ikke fråtsing og begjær de verste. Begjæret ble av de fleste teologer faktisk regnet som den minst alvorlige. Likevel var middelalderens prester veldig opptatt av befolkningens sexliv, kanskje fordi det var et fascinerende tema for en yrkesgruppe med pålagt sølibat. Dermed vet vi i dag litt om folkelig overtro knyttet til forholdet mellom mat og sex, for de geistlige skrev ned regler for det meste. I botsbøkene dikterte man passende straffer for ulike handlinger som kvinner kunne tenkes å begå for å øke mannens libido. Og middelalderfolk flest var neppe eksperter på humoralmedisin. I den tyske botsboken Poenitentiale Eccclesarium Germaniae, fra 1000-tallet, kan man lese følgende:
Har du gjort det, som en del kvinner har for vane? De tar en levende fisk, stapper den opp i skjødet og har den der til den er død. Etterpå gir de den, kokt eller stekt, til deres menn, for at de ved å spise den skal bli mer brennende i deres kjærlighet. Hvis du har gjort dette, skal du gjøre bot i to år.
En mindre inngripende variant er referert til i et annet avsnitt:
Har du gjort det, som en del kvinner har for vane? De legger seg foroverbøyd med ansiktet ned og bakdelen blottet. Så lar de brød bli eltet på deres bare ende. Når det er bakt, gir de det til deres menn for at de skal spise det. De gjør det på denne måten for at disses kjærlighet skal bli mer brennende. Hvis du har gjort dette, skal du gjøre bot i to år.
Og hvis noen lurer på var straffen var, så dreide den seg naturlig nok om mat. Så lenge boten varte, skulle man avstå fra kjøtt, fet fisk, ost, egg og vin tre dager i uken. Men ble boten spesifisert til kun vann og brød, så fikk man ikke spise noe annet enn dette på de andre fire dagene heller.
Alt går i bølger. Med Reformasjonen, og den påfølgende nordeuropeiske renessansehumanismen etter middelalderen, fikk sitatet fra Evnukken nytt liv. Det ble et yndet motiv i flamsk og bøhmisk maleri, der man igjen utforsket og feiret det menneskelige livet og dets sensuelle gleder.
Les mer:
- Hervey, K. (2014). What was the Ultimate Medieval Aphrodisiac? Retrieved from https://notchesblog.com/2014/06/05/what-was-the-ultimate-medieval-aphrodisiac/
- Meldini, P. (1994). Afrodisiaci dal medioevo fino ad oggi. Retrieved from https://ricerca.repubblica.it/repubblica/archivio/repubblica/1994/02/14/afrodisiaci-dal-medioevo-fino-ad-oggi.html
- Nordberg, M. (1987). Den dynamiske middelalder. København: Per Kofod.
- Vaughan, T. (2020). Women, Food, and Diet in the Middle Ages: Balancing the Humours. Amsterdam: Amsterdam: Amsterdam University Press.
- Wikipedia. Sine Cerere et Baccho friget Venus. Retrieved from https://en.wikipedia.org/wiki/Sine_Cerere_et_Baccho_friget_Venus#cite_note-9
