Slike kar har vært i bruk fra middelalderen og langt opp i nyere tid til å oppbevare mat og drikke, slik som melk, graut og smør. Laggede kar kunne bli vanntette så lenge treverket var godt trutnet. Da står nemlig stavene tett i tett, og man kan like gjerne oppbevare øl, som korn i en slik beholder. Sannsynligjegs har også fett og væsker oppbevart i slike kar hjulpet til å holde treverket fuktig og utvidet.
Jeg bestemte meg for å teste ut hvordan en slik trutningsprosess av et lagget kar fungerer, også for å bli bedre kjent med hvordan slike kar ser ut og er satt sammen. Karet i dette lille eksperimentet er et moderne lagget kar, sannsynligvis fra begynnelsen av forrige århundre, som i dag kun brukes til å oppbevare tennved og tennbriketter. Funksjonen og oppbyggingen av karet er likevel den samme som den ville ha vært i middelalderen.
Sporet i nedre del av stavene kalles ‘laggen’, og de skal gripe om bunnplaten slik at den sitter fast. Foto: Guro Koksvik Lund.
Jeg tømte karet for tennbriketter og rusk og satte det i en balje. Her ser man at stavene er løse og ingenting flytende ville holde seg på innsiden, ei heller graut eller lignende.
Glipene mellom stavene var fortsatt for store til at karet hang sammen ordentlig, og ingenting flytende kunne oppbevares i det. Foto: Guro Koksvik Lund.
Med litt trykking og dytting på stavene fikk jeg dem til slutt til å stå der de skulle, med bunnplaten inne i hakkene. Det var likevel tydelige gliper mellom stavene.
Jeg helte på vann for å starte trutningsprosesssen. Foto: Guro Koksvik Lund.
Karet måtte holdes under vannflaten med litt stein. Foto: Guro Koksvik Lund.
Jeg helte på vann og fylte på til det dekket karet. Underveis måtet jeg justere stavene igjen da bevegelsen fra vannet fikk dem til å flytte på seg. Jeg la også et par steiner oppi karet for å holde det under vannflaten slik at alle stavene og bunnen skulle trekke til seg mest mulig. Håndtaket lot jeg være over vannet, da det fungerte fint og jeg ikke ønsket at bøttenaglen, som holder håndtaket festet til ørestaven, skulle utvide seg.
Karet var fortsatt vått, men tett. Foto: Guro Koksvik Lund.
Jeg lot deretter karet stå godt over et døgn før jeg helte ut vannet og kunne stadfeste at karet nok en gang var tett.
Tørt, tett, og klart til bruk. Foto: Guro Koksvik Lund.
Etter tørking var det igjen klart for bruk, skjønt jeg gikk tilbake til tennbrikettene og lot grauten være forbeholdt en vanlig kasserolle.
Kilde/litteratur:
Schia, Erik. Tregjenstander. De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Bind 7. Dagliglivets gjenstander. 1990.
