Under utgravninger av middelalderens byer og gårder finner arkeologene frø som viser at folk tok for seg av skogens søte fristelser den gangen også. Byboerne mesket seg med blåbær og bringebær, markjordbær, bjørnebær, rognebær, tranebær, einebær og multer. En del av dette ble antakelig plukket av byboerne selv, men på torget fikk du kjøpt frukt og grønt av bønder fra områdene rundt byen.
Bærene i skogen må ha vært et viktig tilskudd til kosten for folk som hadde lite. I sagaene er bærene det folk spiser når de ikke har noe annet. De er nødmat, men ikke noe mer. Sammen med mose og lav graves de fram under snøen av skjelvende fingre. Likevel, i en lignelse med bondehæren fra slaget på Stiklestad forstår vi at de kan utgjøre en stor styrke.
I Olav den helliges saga sammenlikner kongen skogsbærene med bondehæren han snart skal møte i det fatale slaget. De er mange, de er små, de er usle, de er vesale. Likevel vet kongen at de skal beseire ham:
Kongen og hans menn slår seg ned for å hvile seg mens de venter på bondehæren. Da faller kongen i søvn og drømmer at han klatrer i en stige som fører ham opp til himmelen. Er det et tegn på døden som kommer? Da han våknet ble han brått revet tilbake til virkeligheten. Så sier sagaen:
Der hvor de oppholdt seg, var det bær på en tue. Kongen tar bærene opp i hånden sin. Da så kongen hvor bøndene hadde reist merkene sine. Han utbrøt: «Vesale[i] bær». Ragnvald Brusesson svarer: «Nå forsnakket du deg konge. Du ville sagt vesale folk». «Rett sier du, jarl», sa kongen. «Ikke hadde du forsnakket deg mindre, når du har kort tid igjen å leve».
Ikke lenge etter braket hærene sammen i slaget, og der falt kong Olav.
Titlestad, T; Rowe, E. A; Birgisson, B. 2016: Olav den helliges saga, Flatøyboken bind 3, 277, Saga bok, Stavanger.
[i] På norrønt vesól
