Kongens sælehus på Vesle Hjerkinn
Mellom Dombås og Folldal ligger det fremdeles synlige tufter etter det som må ha vært et vakkert syn når du i middelalderen kald og frossen begynte å bli sliten etter en lang dags vandring i fjellet. Dette var lenge før folk flest gikk i fjellet bare for moro skyld, men hvis du skulle reise fra Oslo til Trondheim gikk veien over Dovrefjell til fots eller til hest. Vesle Hjerkinn ligger omtrent midt i mellom Tofte på Dovre og Rise i Oppdal. Mange var vant til å gå langt, i fjellet må vi regne med at en dagsreise var på et sted mellom 3 og 5 mil, og overnattingsstedet lå dermed akkurat en dagsmarsj unna fjellplatåets ytterkant.
Morkinnskinna, en kongesaga som gikk under navnet det morkne skinnet, forteller at det var stor ferdsel over Dovrefjell på 1100-tallet, og at folk ofte gikk seg vill der. Det fantes en tidlig form for ubetjente overnattingshytter, som i Gulatingsloven omtales såkalte sælestuer. Dette var ofte enkle steinbuer hvor folk kunne søke ly for vær og vind. Det måtte kongen også. Og kongene var stadig på farten for å holde riket samlet.
En lovfestet veitsle eller gjeste-ordning sørget for at kongen og følget hans fikk mat, drikke og overnatting på reisen der hvor det fantes gårder som kunne besørge trakteringen. Dette kunne være en belasting for bøndene i området, for kongen kom ofte med et stort følge. I Olav den Helliges saga får vi vite at kongen pleide å reise gjennom Opplanda med mellom 60 og 70 mann.
Mye tyder på at en kongelig hall ble oppført på Vesle Hjerkinn for å sørge for et trygt overnattingssted på veien over fjellet. Den store hallen har antakelig hatt en høy, åpen takstol og lave vegger. En bred, 20 meter lang benk strakte seg langs den ene langveggen, og i det ene hjørnet ruvet et kjempestort ildsted på over tre kvadratmeter. Arkeologen Birthe Weber som var ansvarlig for utgravningene på Vesle Hjerkinn, tenkte seg hallen som stedet der kongens hird spiste, drakk og sov. Et litt mindre hus som ble oppført vegg i vegg kan kanskje ha vært kongens eget hus, hvor han kunne trekke seg tilbake om kvelden.
Overnattingssted for pilegrimer
I året 1031 ble Olav Haraldsson kåret til helgen, allerede året etter sin død. Det ble fortalt om mirakler, og Hellig Olavs skrin i Nidaros ble snart det viktigste pilegrimsmålet i Norden. Trafikken av folk som gikk langs leden over Dovrefjell for å besøke St. Olavs grav var antakelig økende i de første århundrene etter helgenkongens død. Det ble med andre ord behov for bedre overnattingsmuligheter for vanlige reisende på fjellet. Sagaen Morkinnskinna forteller at Øystein Magnusson, som var konge i Norge mellom 1103 og 1123, lot oppføre sælehus på Dovre og sørget for bufe der så folk på farten kunne ha et trygt sted å overnatte og mat å spise.
En stund etter at hallen og kongens stue ble oppført, vi vet ikke nøyaktig når, ble det bygget enda et hus på Vesle Hjerkinn. Det kan godt ha vært på kong Øysteins tid. Dette var et hus på omkring 35 kvadratmeter med brede benker hvor det var mulig å sove langs veggene og et varmende ildsted midt i rommet. Med denne ordningen ble det plass til mange overnattingssteder som alle kunne ta del i varmen fra det sentralt plasserte ildstedet. Vi må regne med at trafikken av pilegrimer på vei over fjellet akkurat som i dag var størst midt på sommeren. Hvert år ble St. Olav feiret i Nidaros den 29 juli. Etter pandemien på midten av 1300-tallet ble pilegrimstrafikken sterkt redusert, og det ble mindre behov for sælehuset. Radiologiske dateringer viser da også at huset gikk ut av bruk på 1400-tallet.
Nedenfor gården renner elva Folla, hvor man fremdeles kan fiske ørret og Harr. Foto: M. Vedeler.
Matserveringen på Vesle Hjerkinn
Med mange mennesker samlet i den store hallen og ikke minst i overnattingshuset for pilegrimer og andre reisende, ble det trangt og kronglete å lage mat ved ildstedene. Men det fantes enda et hus på tunet, og her var det rom for matlaging og andre typer gårdsaktivitet. Dette er kanskje det aller mest interessante huset på Vesle Hjerkinn. Huset er nå markert med plankegulv og tømmerstokker som viser hvor veggene har stått. Et stort ildsted langs veggen og en kuppel-ovn midt i hovedrommet har gitt mulighet til å tilberede en variert meny den gangen huset var i bruk. Langs veggene var det plassert brede benker til å sove på. Kanskje var dette huset gårdens hjerte. I skråningen mot vest er det spor etter et uthus hvor det var mulig å holde husdyr. I andre enden, ved siden av inngangspartiet, tårnet det seg etter hvert opp en diger avfallsdynge som fremdeles sørger for at gresset vokser frodig på stedet.
Øse laget av kleberstein funnet på Vesle Hjerkinn. Foto: KHM.
Da arkeologene grov ut avfallsdynga fant de rester av alt fra redskaper og hesteutstyr til avgnagde dyrebein og ødelagte gryter. Matavfallet gir en god pekepinn på hva som ble spist på Vesle Hjerkinn i middelalderen. Undersøkelser av dyrebeina viste at både reinsdyr, sau, geit, okse og gris har stått på menyen. Over 70 % av beina er fra reinsdyr, og viser at dette har vært den viktigste kjøttmaten. Det er ikke så overraskende. Det finnes et stort system av fangstgroper i nærheten av Vesle Hjerkinn. Disse har blitt brukt til å fange villrein på vei over fjellet under de store dyretrekkene om våren og høsten. Nesten enda mer interessant er det varierte utvalget av fisk som har blitt spist. Ikke uventet var det laksefisk som dominerte fiskebeina. Noen hundre meter nedenfor gården renner elva Folla, hvor man fremdeles kan fiske ørret og Harr. Men det fantes også et variert utvalg av saltvannsfisk i søppeldynga. Gjestene på Vesle Hjerkinn har spist torsk, men også Sild og Horngjel. Torsken kan være rester av tørrfisk. Dette er ypperlig turmat som veier lite og samtidig gir god næring. Kanskje har pilegrimer selv brakt med seg tørrfisk på turen over fjellet.
Mange hushold hadde i middelalderen en spesiell type gryte laget av kleberstein. Praktiske hanker av jern sørget for at de kunne henges på en skjerding over bålet. Denne typen gryter har den fordelen at de holder maten varm lenge etter at de er tatt av varmen. Men ved raske temperaturforandringer hender det at de sprekker. Klebergryter av ulike størrelser har blitt ødelagt og havnet i dynga på Vesle Hjerkinn. Noen av dem har vært kjempestore, med en diameter opp mot 70 cm og tykke vegger på 3-4 cm. Disse grytene egner seg ypperlig hvis måltider skal tilberedes for mange mennesker.
Rester av mat på kleberkar
Det finnes fremdeles rester av mat på bunnen av flere av disse grytene. Med moderne biokjemiske analyser kan man nå finne ut hva som har blitt kokt i dem, om ingrediensene har vært bearbeidet ved hjelp av for eksempel fermentering og om temperaturen i gryta har vært høy. I forskningsprosjektet FOODIMPACT har vi nå tatt ut prøver av disse matrestene for å finne ut mer om maten som ble servert på Vesle Hjerkinn.
Kilde
- Birthe Weber 2007: Vesle Hjerkinn. Kongens gård og sælehus, Universitetets kulturhistoriske museer
