Kleber
Kleberstein er en bergart som egner seg godt til utforming til diverse gjenstander. Kleber er en myk bergart som er lett å skjære i. Den kjennetegnes ved at den er litt grågrønn i fargen, ofte ispedd en rustlignende farge. Videre er den glatt eller sleip i overflaten, og på engelsk heter den da også soapstone. Et annet navn på norsk er fettstein. Og den kan kjennes litt ut som akkurat såpe i teksturen. Enkelte steiner er så myke at man kan sette avtrykk i dem bare ved å presse en negl inn i overflaten. Det er derfor lett å forstå at kleberen var en bergart som ble etterspurt i både jernalder og middelalder.
Kleberen var veldig anvendelig
Fra både vikingtid og middelalder er det funnet mange slags gjenstander som er skåret ut av kleber fra bygningsstein til vevtyngder, støpeformer, lamper, fiskesøkker og ikke minst – kleberkar.
Kleberkar ble utformet som forskjellige typer kokekar, boller og gryter. De forekommer både med og uten håndtak eller gripelister, med riller på innsiden eller utsiden, eller med hull til å feste håndtak av metall. Fra Oslogate 6 har vi over 540 funn av kleberkar. De fleste er skår, og vi må anta at en del av dem har hørt sammen, men dette er en utfordring å finne ut av i dag. De fleste har rester av sot på utsiden av karet som stammer fra matlagingsprosessen, mens enkelte har større brannskader som nok stammer fra faktiske branner i byen.
I by og land
Kleberkar var en stor eksportvare i vikingtid og det var ikke uvanlig at de ble gitt som gravgaver. I middelalderen ser kleberkarene ut til å ha blitt litt mer en forbruksvare i Norge, men ble ikke lenger eksportert i særlig grad. Men her hjemme ble gryter av kleber brukt både i byen og på landsbygda. Kleber var lett tilgjengelig i mange deler av landet, og en rekke klebersteinbrudd fra middelalderen er fremdeles bevart. I disse bruddene er det også ofte lett å se hva som har vært produsert fordi karene ofte ble hugget ut rett fra berget og deretter bearbeidet.
Et eksempel på dette kommer fra Åsåren Kleberbrudd i Oppland. Her har vi flere eksemplarer av kleberkar i ulike deler av produksjonen. karene har ulik form; noen er med håndtak, andre uten. Noen har små ’ører’ som man kunne ta tak i for å løfte på karet. Vi ser enkelte kar som er halvveis uthulet, og et kar som er ikke uthulet i det hele tatt, men vi kan se opptegningen som er gjort med passer på forhånd for å vise hvor tykk kanten skulle være.
Hvorfor var så kleberkar så populære både i vikingtid og i middelalderen? Kleberkarene er spesielt egnet for langkokte retter. Kleberen oppvarmes relativt langsomt, men lagrer varme over lang tid. Magasinvarmen i hele karet sikrer at maten blir jevnt oppvarmet og kan opprettholde kokingen over lang tid med minimal energi. Derfor er disse grytene spesielt egnet til å koke gryteretter, grøt og andre retter som krever lang koketid på lav varme.
Rester av mat
Fra Oslogate 6 har vi over seksti klebersteinskår med det som nok er rester av mat. Dette organiske materialet ligger fastbrent på innsiden av skårene (altså det som har vært innsiden av selve karet) og ser ut som brente skorper med organisk materiale. Dette materialet kan fortelle oss noe om hva det var som ble laget i disse grytene i Oslo.
Vi har begynt å ta ut prøver av kleberkar i Oslo som dateres fra tidlig 1100-tall til byen ble flyttet på 1600-tallet. På bunnen av en del kleberkar ligger altså disse tykke, fastbrente skorpene med matrester som vi vil undersøke. Foreløpige resultater viser at det var helt andre ting enn grøt som ble kokt i disse grytene.
Restene av mat blir nå undersøkt ved hjelp av biokjemiske analyser ved Laboratoire Nicolas Garnier i Frankrike. blir spennende å se hva disse skårene kan fortelle oss om middelalderens matvaner.
Kilder/litteratur
- Landmark, Torbjørn. Rapport: Arkeologisk undersøkelse av Åsåren Kleberbrudd. 1995.
- Lossious, Siri Myrvoll, F. Klebermaterialet. I "De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo, bind 2: Feltene "Oslogate 3 og 7". Bebyggelsesrester og funngrupper". 1979.
- Olsen, Ole Mikal. Medieval Fishing Tackle from Bergen and Borgund: The Bryggen Papers, Main Series No 5. 2004.
Kilde
Universitetsmuseenes gjenstandsbaser 2019. Elektronisk dokument. Hentet fra Unimusportalen
