Halle fungerte som skald hos kongen og var en munnrapp og ganske uredd kar. En dag gikk han frem for Harald med skjold og sverd gjemt på ryggen og kvad dette verset:
Dette ble kongen slett ikke glad for, men han sa ikke noe. Likevel visste alle at han mislikte verset. Så var det en kveld da hirdmennene hadde satt seg for å spise at det ikke ble satt noe mat framfor Halle. Da de andre hadde spist en stund kom det likevel to menn bærende med en diger gryte med grøt til ham. Halle spiste av gryta til han ble mett, og la så fra seg skjeen. Men da trakk kongen sverdet og ba ham fortsette å spise, og han skulle ikke stoppe før han sprakk.
Nå var gode råd dyre, hva skulle en kar som Halle stille opp med mot dette? Du må gjerne drepe meg, men ikke med grøt, sa Halle. Da satte kongen seg ned og stakk sverdet i sliren.
Noen ganger hjelper det å være rappkjefta. Noen ganger hjelper det å spise grøt. Den gangen slapp Halle fra det med livet.
Grøt var noe man spiste for å bli mett, en rett som ikke akkurat var noen pryd på en konges bord. Grøtgryta som ble satt framfor Halle var derfor en fornærmelse på flere måter. Halle er i alle fall udødeliggjort gjennom grøtprotesten sin i Harald Hardrådes saga.
Er dette bare en komisk skrøne? Det vet vi ikke, for Harald Hardrådes saga ble skrevet ned på 1200-tallet, lenge etter at kongen var død.
Les mer:
- Tåtten om Snegle-Halle, oversatt av Birgit Nyborg (National and University Library of Iceland)
- Fra Sneglohalla i Sagaen om Harald Hardråde (heimskringla.no – en online samling av nordiske kildetekster)
