I middelalderen holdt man en del husdyr i bygårdene, og bybildet hadde nok et litt mer landlig preg enn det vi er vant til i dag. Noen dyr ble nok likevel fraktet inn til byene og solgt der før de ble slaktet. I lengden må dette ha vært plassbesparende i tillegg til at det sørget for tilgang på ferskt kjøtt som kjapt kunne bearbeides etter slakt. Vi har en god del gevir i samlingen fra Oslogate 6, og her er det sannsynlig at en del av denne hodepryden har blitt funnet ute i naturen og ikke stammer fra slakt. Vilt feller som kjent gevirene sine en gang i året, og vi kan anta at noe har blitt funnet og brakt til byen på denne måten.
Hva kan vi se ut fra beinmaterialet?
Vi har mange rester av gevir, og vi kan se på dem om dyrene har felt dem på naturlig vis eller om de har blitt fjernet ved slakt. Selv om vilt feller geviret sitt så sitter det godt fast ellers, noe enhver jeger kan fortelle. Her har vi for eksempel to fragmenter av fallgevir, hvor den taggete kransen og den svampaktige kjernen er intakt. Slik ser den delen som er nærmest dyrets hode ut når det felles av naturlige årsaker.
Vi har også to fragmenter av gevir som sannsynligvis stammer fra slakt på stedet. Grunnen til dette er at vi ser at en del av skallen fortsatt sitter fast i selve geviret. Her har altså geviret blitt fjernet etter at dyret døde. Sannsynligvis er fragmentet til venstre fra en elg, mens det til høyre stammer fra et reinsdyr. Vi kan tydelig se på begge disse fragmentene at noen har saget av deler av dem, samt kanskje spikket på reinsdyrgeviret.
Vi har også et gevir med noen tydelige spor etter sag langs den ene kanten. Kanskje har en læregutt kjedet seg og gjort dette for å få tiden til å gå?
Et annet fragment som stakk seg ut blant beinavfallet er det som sannsynligvis er et hoftebein fra storfe. Fragmentet har fått en svartaktig ujevn farge som mest sannsynlig stammer fra koking. Det samme gjelder den lette vekten og den porøse teksturen. Dette er typisk for bein etter koking. Vi kan også se noen streker i beinet som sannsynligvis stammer fra en kniv eller et annet redskap for å få kjøttet av beinet etter koking.
Hvis vi ser bort fra gevir som kan ha blitt funnet ute i naturen etter dyrenes naturlige felling av disse, så representerer denne typen beinavfall mer enn kun produksjon av gjenstander. Når dyr ble slaktet brukte man så mye man kunne av skrotten; kjøtt, innmat og blod til pølser, skinn til lærgarving, og bein til diverse gjenstander. Lite gikk til spille, og forhåpentligvis så ble byboerne mette også.
Kilde
Universitetsmuseenes gjenstandsbaser 2019. Elektronisk dokument. Hentet fra Unimus.
