Hva kan man finne ut av om drueklasen?
Det første jeg så på var den fysiske informasjonen. Denne gjenstanden er altså formet som en drueklase med vinblader og den ser ut til å ligge i en beholder av noe slag – kanskje en kurv eller en skål? På undersiden har den noen spor som kan tyde på at dette dreier seg om en bygningsstein med feste til oppheng. Den har fått noen små kakk her og der, men ser i all hovedsak fin og hel ut. For å legge til informasjon om det rent fysiske med drueklasen målte jeg den. Den er 25,5 cm lang, 17 cm bred, og 17,5 cm høy. Den veier 9298 g.
For å finne mer informasjon om drueklasen måtte jeg så gå videre til Kulturhistorisk museums gjenstandsdatabase. Har en gjenstand blitt katalogisert så finner jeg den her. Den første informasjonen lå faktisk i selve museumsnummeret til drueklasen. C3655 er et relativt lavt nummer i museets historie hvor man har gitt slike nummer fortløpende etter hvert som de har kommet inn i samlingene. Dette lave nummeret tydet altså på at drueklasen hadde vært i museet en stund.
Så hvilke opplysninger fant jeg? Drueklasen ble samlet inn til museet allerede i 1865. Én setning for teller meg om det:
«Fundne efter Branden 1865 ved Gravning i Skrædermester Asbjørnsens Brandtomt ved St. Halvards Stræde i Oslo.»
Videre ser jeg i databasen at drueklasen har blitt betegnet som en bygningsstein på samme tid og at materialet er nærmere identifisert som sandstein. Den har også blitt datert til middelalder i tillegg til at noen har oppgitt «uviss tid». Annet enn dette er det ikke beskrevet noe videre om dekoren eller funnstedet i 1865.
Så da sitter jeg igjen med en del mer informasjon enn det jeg først kunne se. Noe er konsist, noe mer upresist, før jeg til sist sitter med motstridende informasjon når det gjelder datering på gjenstanden.
Foto: stevepb/Pixabay, 2017.
Spør eksperten
For å finne ut noe mer om drueklasen ble det sendt en henvendelse til Øystein Ekroll som arbeider ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. Etter å ha sett på gjenstanden var han enig i at dette var en drueklase med vinblad som sannsynligvis har ligget i en skål eller lignende. Når det gjelder hva selve gjenstanden faktisk er, tenkte han at det dreier seg om en del av en hageskulptur eller hagedekorasjon som eventuelt kan ha vært del av dekoren på en terrasse. Nøyaktig hvilken er usikkert. Ekroll ville også datert drueklasen til 16-1700-tallet, altså etter middelalderen. Det samsvarer med den anonyme museumsansatte som en gang var usikker på middelalder-dateringen og bemerket dette i gjenstandskatalogen.
Hva så med funnstedet?
For å finnet ut av mer om hvor drueklasen faktisk ble funnet må jeg gå til litteraturen. Jeg vet én ting som gir meg viktig informasjon her. Drueklasen ble gravd frem i 1865 i St. Halvards Stræde. Dette vet jeg at er dagens St. Halvards gate og dette kan man se i Gerhard Fischer sin gjengivelse av oversiktskartene fra 1865. Et lite søk i arkeolog Nikolay Nicolaysens bok Norske Fornlævninger kan fortelle meg at:
”Paa en af de i 1865 afbrente tomter, i sydøst for Hallvardskirkens kor, to ornamenterte bygningsstene og et stykke af et søileskaft (C3655, 3656, 3736).”
Ifølge kartet plasserer det funnstedet i, eller nokså nært, St. Halvards gate. Denne utgravningen skjedde for å få en oversikt over ruinen av Hallvardskatedralen, og Ekroll foreslår også at drueklasen kan være et ornament eller del av en utsmykking fra denne bygningen.
Drueformen
Nicolaysen var kanskje ikke så interessert i dekoren på denne gjenstanden da han tok den med i sin oversikt? Men hvorfor har den denne drueformen? Det var jo faktisk dette som fanget oppmerksomheten vår der den lå bakerst på en hylle, blant andre dekorerte steiner. Druer vokser ikke naturlig i Norge, men denne frukten har et stort brukspotensiale i matproduksjon. Det første en tenker på er kanskje vin, og vin ble importert til Norge gjennom hele middelalderen. For eksempel gjorde kirkens behov for altervin det nødvendig å importere denne drikken. Vi ser likevel fra skriftlige kilder at kirkens menn sendte vin seg imellom som gaver, eller de klagde på mangelen på god vin. Vin ble ikke bare forbeholdt religiøse ritualer altså. I Bergen hadde man også egen vinkjeller med monopol på vinutsalg, noe som var mer vanlig litt lenger sør på kontinentet.
I tillegg til bruk i vin, var umodne og sure druer en godt brukt ingrediens i finere matlaging. Disse sure druene kunne det nemlig lages eddik av. I norrøne kokebøker kan man se bruk av både hvit- og rødvinsedikk i matlaging.
Selve druene ble importert enten som ferske druer eller som rosiner. Hvis druer blir lagret litt kjølig kan de holde seg i flere uker. Mye av drueimporten kom fra Portugal, som i det store og hele ikke er så langt unna, selv når handelen gikk gjennom både England og hanseatiske kjøpmenn. Druene kan derfor ha holdt seg faste og fine etter høstingen, helt til de kom til Norge. Det er funnet frø etter både blå og grønne druer i de norske middelalderbyene fra 12- og 1300-tallet. Det interessante her er at selv om denne frukten måtte importeres, så er det funnet spor etter den i områder hvor håndverkere bodde og jobbet. Det betyr at det var ikke bare konger og biskoper som spiste druer og rosiner, men også vanlige folk.
Det er funnet spor av både blå og grønne druer i norske middelalderbyer. Foto: Matthias Böckel/Pixabay 2019.
Rosiner lages av druer som soltørkes. De oppstår altså ikke av seg selv skulle man glemme av en drueklase; den vil heller bli skrukkete, seig og muggen. Rosiner inneholder en høy konsentrasjon av druesukker og smaker derfor veldig søtt. De kan brukes i matlaging, for eksempel til kjøtt eller i bakverk, eller de kan spises rå som søtsaker. Skriftlige kilder viser at rosiner også ser ut til å ha vært en populær gave å sende mellom rikfolk, spesielt langt nord, der ferske druer nok ikke var så lett å få tak i.
Drueklasen – et bilde på en eksotisk matkultur?
Om drueklasen dateres til middelalderen eller senere, vet jeg fortsatt ikke sikkert, men sannsynligjegs er den etterreformatorisk. Det jeg vet er at den føyer seg inn i en lang tradisjon med import og bruk av druer i den middelalderske matkulturen i Oslo og de andre norske middelalderbyene. Det er sannsynlig at ikke bare selve steinhuggeren visste hvordan denne frukten så ut, men også de som ellers bodde i byen. Kanskje var denne drueklasen likevel et bilde på noe som var eksotisk og vakkert nok til at man ønsket å dekorere veggene med den?
Så langt har drueklasen ligget bevart i gjenstandsmagasinet i godt over 150 år, og enda skal den ligge der en stund til.
Kilder/litteratur:
Fischer, Gerhard. Oslo under Eikaberg : 1050-1624-1950. Oslo: Aschehoug. 1950.
Hjelle, K. «Foreign Trade and Local Production – Plant Remains from Medieval Times in Norway», i Medieval Food Traditions in Northern Europe. The National Museum of Copenhagen, Denmark. 2007.
Nicolaysen, Nicolay. Norske fornlevninger : en oplysende fortegnelse over Norges fortidslevninger, ældre en reformationen og henførte til hver sit sted. Kristiania: Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. 1862-1866.
Skaarup, B. og Jacobsen, H. Middelaldermad – Kulturhistorie, kilder og 99 oppskrifter. København: Gyldendal. 1999.
Vedeler, Marianne. «Fra kokebøker til matrester i middelalderbyen.» Primitive tider. 2017.
Øye, Ingvild. Mat og drikke i middelalderen. 1988.
Kilder:
- Opplysningskontoret for frukt og grønnsaker – frukt.no
- Universitetsmuseenes gjenstandsbaser 2019. elektronisk dokument. Hentet fra Unimus
- Øystein Ekroll, Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider.
