De strenge bestemmelsene i den norske loven bunnet både i at man brygget for de viktige høytidene i det kristne kalenderåret (jul, påske og pinse), men også for at verdslige og geistlige myndigheter skulle få sin del av varene. Avvik var dermed både en form for gudsbespottelse og for skatteunndragelse å regne. De verste truslene skal man dog ta med en klype salt. I middelalderens Europa var de sentrale myndighetene generelt svake sammenlignet med i dag, og det var nok sjelden man fikk rettsforfulgt alle overtredelser. Derfor var den allmennpreventive effekten av straffen viktig. Straffen måtte altså være streng nok til at bare frykten for den var nok.
Det folkelige, hjemmebryggede hverdagsølet var svakt og lettdrikkelig. Det ble konsumert i store mengder der vannet ikke var drikkelig. Dette gjaldt imidlertid særlig i byer og mer tettbebodde strøk der vannet lett kunne bli forurenset av latriner eller annet avfall. I store deler av Norge var trolig rent vann fra brønner og naturlige oppkommer den vanligste drikken.
Angivelig var flatfyll likevel relativt sjeldent i middelalderens Europa. Klostervesenet, som protestantismens far Martin Luther hadde vært en del av, brygget store mengder sterkt kvalitetsøl. Senere i livet var det Luthers kone som brygget ølet for ham. Med en logikk som hadde gjort Erasmus Montanus misunnelig, konkluderte Luther:
Den som drikker øl, sovner hurtig. Den som sover, synder ikke. Og den som ikke synder, kommer til himmelen. Derfor la oss drikke øl.
Det var altså ikke bare i Norge at ølbrygging ble tatt på alvor. I Frankrike, Tyskland og England dominerte ølet også hverdagen, om enn på en litt annen måte. Høymiddelalderens Frankrike var, som i nyere tid, mest kjent for sin vin. Likevel var ølbrygging blitt en stor næring, som tidlig organiserte seg i laug for å forsvare interessene sine. Laugene betalte også skatt til biskopene eller verdslige myndigheter for å oppnå spesielle privilegier. 30. april 1272 utstedte myndighetene i franske Aix-la-Chapelle et strengt dekret. Den som ikke betalte ølskatten skulle få sin høyre hånd hugget av! Men ikke nok med det: Den stakkars skattesnyteren ble i tillegg forvist fra byen i fem år. Men ikke nok med det heller, for huset der det gjeldende ølet ble brygget skulle jevnes med jorden. Man får anta at det ble slutt på skatteunndragelsen når synderen endelig kunne flytte hjem fem år senere, en hånd fattigere og husløs.
Som vi har sett fra Norge og Frankrike, kunne det gå ille om man ikke betalte sin skatt. Men det å brygge dårlig øl kunne også straffes. Et bevart dekret fra den tyske byen Leipzig sier helt enkelt at den som lager dårlig øl skal kastet på byens møkkhaug. Altså fysisk tvangsbades i kollektivets latrine. Tiltaket ble støttet av de profesjonelle øllaugene, som beskyttet alle hemmeligheter knyttet til bryggingens oppskrifter og prosesser. De som forsøkte å fuske i faget skadet jo hele næringen.
Opp til høymiddelalderen var ølbrygging såkalt kvinnearbeid mange steder. Noe det generelt hadde vært siden øl først ble brygget i oldtidens Egypt eller Sumer. Husfruen tok hånd om husholdet, som inkluderte matlaging og ølbrygging. Enkelte middelalderske lover definerer faktisk at utstyret for brygging var kvinnens eiendom selv etter giftermål. I England ble bryggende kvinner kalt alewives, eller ølkoner. De kunne også selge øl og drifte vertshus, og enkelte ble økonomisk uavhengige. Dette ble for mye for laugene – som bestod kun av menn. I 1284 tok lauget i Berwick grep, og innførte makspris på ølkonens brygg. Det ble også satt begrensninger på hvor mye ingredienser hun kunne kjøpe.
Høy- og senmiddelalderens stadig strengere ølregime kulminerte i 1516 med innføringen av den tyske renhetsloven, som en av verdens første matvarelover. Øl skulle kun brygges på byggmalt, humle og vann. Bestemmelsen skulle få endelig bukt med elendig brygging, og særlig med dårlige ingredienser. Først i 1994 avskaffet Norge denne loven, som siste land i verden, etter pålegg fra EU.
Etableringen av protestantismen sammenfaller med avslutningen av middelalderen i Norge. Så kanskje passer det dermed å avslutte her med et siste sitat fra Luther:
Jeg sitter her og drikker mitt gode Wittenbergske øl – og Guds rike kommer helt av seg selv!
Les mer:
Oliver, G. (2005). The Brewmaster's table. Discovering the pleasures of real beer with real food: ECCO Press.
Robberstad, K. (1969). Gulatingslovi (K. Robberstad, Trans.). Oslo: Samlaget.
Schubert, E. (2006). Essen und Trinken im Mittelalter. Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft.
Woolgar, C. M. (2016). The culture of food in England, 1200-1500. New Haven: Yale University Press.
