Dyrking av belgvekster i byene
Mye av dyrkingen ser ut til å ha foregått rett i utkanten av byene, men allerede på 1100-tallet finner vi spor etter hestebønner i selve bybebyggelsen i Oslo. Latriner (utedo) er noe arkeologer kanskje er mer glad i en den gjengse person. Det er fordi de faktisk kan inneholde et vell av informasjon, spesielt med tanke på funn av pollen og frø som har vært med gjennom menneskers fordøyelsessystem. For eksempel har pollen funnet i en latrine i Bergen vist spor etter hestebønner på 1200-tallet. Man har også funnet pollen fra belgvekster i sikre bykontekster fra Trondheim, og vi vet at hestebønner ble dyrket rett i utkanten av både Oslo og Trondheim i både vikingtid og langt ut i middelalderen.
Dette er ikke så rart når man tenker over belgvekstenes karakteristikker. Erter og bønner trenger ikke spesielt næringsrik jord for å gro. Disse plantene tilfører heller næring til jorden ved å ta opp nitrogen fra luften. Dette gjør dem godt egnet for vekstskifte hvor man flytter planter for hvert år. Dyrket man bønner ett år, så kunne man dyrke en mer næringskrevende plante, slik som for eksempel kål, året etter når jorden da var god og næringsrik.
Lagring av belgvekster
Erter kan spises både ferske og i tørket tilstand. I samfunn uten elektriske lagringsmuligheter for mat, gjorde det belgfrukten godt egnet for lagring over tid. Vi har eksempler på at dette har blitt gjort i Oslo hvor det har blitt avdekket spor av erter og bønner i samme bygning datert til 1100-tallet. Det kan tyde på at de har ligget lagret der. Et annet funn av erter i et eldhus fra 1200-tallet tyder på at disse ertene nok var en del av matlagingen som foregikk der inne. Erter var ikke bare praktiske å lagre over tid. De kunne også males opp, blandes med mel, og tilsettes i brød.
Fra Nordland og Troms har man undersøkt rester av mat som hadde blitt brent fast i en bakstehelle. Resultatene av analysen viste rester av melkefett og vegetabilsk fett som sannsynligvis stammer fra bønner eller erter. Her er det mulig at man i dette tilfellet spedde maten man stekte på denne bakstehellen med belgvekster.
Bare en vanlig matvare?
Vi vet ikke sikkert hvor viktig belgfrukter var i middelalderens kosthold. Både erter og bønner nevnes i Landsloven angående tyverier fra folks grønnsakshager, og man lager sjeldne slike lover med mindre slike tyverier har vært et problem. Vi vet også at belgfrukter ble omsatt som handelsvarer. For eksempel krevde en biskop skatt av slik handel i siste halvdel av 1200-tallet. Skriftlige kilder viser også at man importerte erter. Så selv om de ikke trenger den mest næringsrike jorden for å gro, og er lett å dyrke, så var man nok ikke helt selvforsynt heller.
Kokebøker var nok i bruk stort sett av samfunnets øvre lag, og som med andre grønnsaker så nevnes ikke erter så ofte. De dukker derimot opp som målestokk i disse bøkene. Middelalderens kokebøker oppgir sjelden mål og spesifikke instrukser, men det er noen tilfeller slik som når en ingrediens skal skjæres så smått som en ert.
I dag vet vi hvor sunt belgfrukter faktisk er, men viktigst for folk i middelalderen var nok at dette er mat som metter. Erter og bønner var også lett tilgjengelige og lette og dyrke, og disse belgfruktene var nok et vanlig innslag i folks kosthold.
Kilder/litteratur:
Lunden, Kåre. Norge under Sverreætten: 1177-1319: høymiddelalder, bind 3. 1995.
Reiersen, Marit. Mat i yngre jernalder og middelalder. Mattilberedning og måltid langs kysten av nordre Nordland og Troms. Hovedfagsoppgave i arkeologi. Universitetet i Tromsø. 1999.
Vedeler, Marianne. «Fra kokebøker til matrester i middelalderbyen.» Primitive tider. 2017.
Øye, Ingvild. Middelalderbyens agrare trekk. 1998.
Andre kilder:
Landsloven
Byloven
