Tre håndskriftsamlinger med matoppskrifter som er skrevet på norrøne språk er bevart fra høymiddelalderen. Både formen og innholdet i disse oppskriftene tilsier at de er skrevet for folk som hadde råd til å spise kylling. Det var ikke hverdagskost.
Skulle man lage langkokte retter i middelalderen var det sannsynlig at man ville brukt en gryte av kleberstein til å tilberede maten. Kleberkarene, og kleberstein i seg selv, er veldig anvendelige og ble mye brukt både i vikingtiden og i middelalderen. Fra middelalderens Oslo har vi mange spor etter denne populære ”kasserollen”.
Laggede kar er trekar i forskjellige størrelser som har blitt brukt til oppbevaring av ulike typer mat. Disse karene består av en bunnplate med flere utskårede og høvlede staver med en svakt konkav innside og konveks utside som er festet i bunnplaten. Sammen utgjør disse stavene veggen på karet. Laggen er det innskårne sporet i bunnen av stavene hvor de festes til bunnplaten. Når treverket er godt trutnet og stavene står støtt inntil hverandre, blir karene vanntette.
Laggede kar hadde også gjerne én eller to ørestaver; det vil si staver som stakk høyere opp enn de andre. Disse kunne brukes enten som håndtak å gripe tak i eller som feste til en hank og til lokket hva det laggede karet var utstyrt med dette.
Rundt veggen på karet gikk en gjord, et bånd, som holdt karet sammen med en lås.
Når du hører ordet pølsepinne tenker du kanskje på grillpinner man spikker når man er på tur i skog og mark og trenger et redskap til å grille pølsa over bålet. Middelalderens pølsepinner har derimot hatt en helt annen funksjon, skjønt de kan ha vært, slik navnet tilsier, knyttet til pølser og pølsemaking. Dette er riktignok en av flere tolkninger av disse pinnene, som også kan ha vært benyttet til blant annet tekstilhåndverk.
Pølsepinner har blitt funnet i Norden og i Storbritannia. De eldste funnene skriver seg til en irsk bosetning, Lagore Crannog, datert til siste halvdel av 600-tallet. Bruken av pølsepinner føyer seg altså inn i en vidstrakt og gammel matkultur. I Oslo ser de ut til å dukke opp i funnmaterialet fra 1100-tallet.
I senmiddelalderen spiste folk flest flate brødleiver med lite gluten mens surdeigsbrød bakt i vedfyrt bakerovn var forbeholdt spesielle anledninger. Og gammelt brød ble omdannet til nye retter.
Vi ser nærmere på hva slags mat man spiste i middelalderen og hvordan den ble dyrket og tilberedt. Vi vil vise frem resultater fra laboratoriet i forskningsprosjektet FOODIMPACT og spennende skatter fra samlingene våre som kan fortelle om middelalderens mangfoldige matkultur.
