Fisk var en viktig fødevare i middelalderen, spesielt på grunn av strenge fasteregler og dette gjaldt for svært mange dager i året. Det var viktig å ha god tilgang på ferskvannsfisk og at den kunne fremskaffes raskt. Derfor ble det bygd kunstige fiskedammer, med to formål: for lagring av levende fisk og for oppdrett av fisk.
Kål nevnes i Olav den Helliges saga hvor Olav finner det mer sannsynlig at Danekongen, Knut, spiser all kålen i England enn at Olav skal underkaste seg ham som konge, hvorpå Knut, når han hører dette skulle likt å vise Olav at han har muskler, ikke kål, innom ribbeina. Aner vi begynnelsen på økenavnet kålhue? Ut fra denne beskrivelsen kan man anta at kål kanskje ikke ble sett på som den mest verdsatte maten. Likevel indikerer både paleobotaniske spor og skriftlige kilder at denne grønnsaken har vært en viktig kilde til mat i middelalderen.
Belgfrukter, slik som erter og bønner, er gode kilder til plantebasert protein i kostholdet. Disse superplantene tilfører også jorden nitrogen, og de er lette å dyrke. Dette siste punktet var nok viktig for de som bodde i middelalderbyene. Belgfrukter har vi hatt tilgang på i Norge i lang tid. I vikingtiden hadde man for eksempel bondebønner/hestebønner og gråert; begge typene tilhørende erteblomstfamilien. Ut fra både skriftlige og botaniske kilder vet vi at man dyrket erter også i rurale strøk, men de eldste botaniske sporene av erter her til lands stammer fra Oslo på 1000-tallet, og det ser ut til at denne typen planter har vært vanlige i middelalderbyene.
Artikkelen ble publisert i Klassekampen 5 oktober 2020.
Urban dyrking har blitt populært i hele verden. Men ideen om bønder i byen fantes allerede da de første byene vokste frem i Norge. I middelalderens Oslo, Bergen, Trondheim, Hamar og Tønsberg etablerte byboerne egne grønnsakhager midt inne i byen. Disse hagene har bidratt til å gi de første byboerne viktige næringsstoffer og et balansert kosthold.
Den maten byboerne dyrket selv var fremdeles avhengig av de til dels vanskelige dyrkingsforholdene den norske naturen gir, med litt ulike muligheter for de norske middelalderbyene. Men hvor omfattende var den urbane matauken? Kildene gir ingen klare svar på dette, og mere forskning behøves. Men urban dyrkning må i hvert fall allerede på 1100-tallet ha vært så viktig at det var nødvendig å regulere den gjennom lovverket.
I forskningsprosjektet FOODIMPACT er middelalderens fiskemat og hva slags fisk som var tilgjengelig for Oslos befolkning i middelalderen blant det vi skal se nærmere på.
I middelalderen ble Oslo gradvis en del av et større internasjonalt handelsnettverk. Byen ble en handelsstasjon (Factorie) for den Hanseatiske liga på 1300-tallet.
Torsk (skrei), som var tørket, var antakelig vår aller viktigste handelsvare. Det viser både arkeologiske og skriftlige kilder. Spørsmålet er hva dette gjorde med tilgangen til og bruk av fisk i de norske byene. Ble det spist mye tørrfisk eller ble det meste eksportert ut av landet? Var lokalfanget fisk viktig i kostholdet? I så fall, hvilke fiskeslag ble spist. Kan de beina vi finner si noe om hvordan fisken ble tilberedt?
Det skal vi forsøke å finne svar på.
Vi ser nærmere på hva slags mat man spiste i middelalderen og hvordan den ble dyrket og tilberedt. Vi vil vise frem resultater fra laboratoriet i forskningsprosjektet FOODIMPACT og spennende skatter fra samlingene våre som kan fortelle om middelalderens mangfoldige matkultur.
