Dette må jeg kanskje komme tilbake til i et senere blogginnlegg, om den store fasinasjonen for mumier. Mumiemania, det blir et passende navn!
Men nå: forrige uke ble jeg ferdig med den praktiske delen av oppgaven med undersøkelse og konservering av mumien til Dismutenibtes. Etter en siste fotosession kunne jeg og min kollega Eivind Bratlie bære mumien i kisten tilbake i monteren.
Transportetappe
Turen gikk fra lab'en, gjennom materiallageret, ned i heisen, gjennom Arktis, langs det bakre reposet i 2. etasje, en pustepause i Amerika, så inn i Egypt-salen. Alarm av, vaske monterglass, og forsiktig plassere kisten inni monteren på to bukker med et speil under. Speilet er for å vise den spektakulære og fargerike undersiden av kisten. Nye, høyere bukker på plass, så tilbake for å hente lokket.
Under angrep?
Det var en stor lettelse å få mumien trygt plassert inn i monteren. En bekymring de siste ukene mens jeg jobbet for å bli ferdig, var minnet om fjorårets sommersesong. Da var det en storfamilie med møll som la ferien sin til 4. etasje i museet, i rommet utenfor lab'en.
Jeg vil helst ikke tenke på hva jeg skulle ha gjort ved et møllangrep (eller et annet insekt, møll spiser jo først og fremst ull). Fraktet den til våre magasiner på Økern, og behandlet den i varmekammeret, opp til 55oC, for å drepe insekter og egg? Eller frosset den i den store fryseren, til nærmere 40 stive minusgrader? Ingen av disse metodene vi bruker på gjenstandene våre virker særlig tiltalende, så lenge jeg ikke kan fri meg fra bevisstheten om at en mumie er noe annet og mer enn en gjenstand.
(For de som vil fortsette å lure: det ville nok ikke bli verken varme eller kulde, men 30 dager i et lufttett kammer uten oksygen, der luften er erstattet av nitrogengass. Dette kalles anoksi, og brukes av museer for å drepe insekter og egg uten på være en påkjenning for en gjenstand).
Gjenbruk, bandasjer og svøp
En av tingene som er avdekket i denne prosessen er at det var mer igjen av tekstilene enn det jeg forventet. Mange lag bandasjer av gulnet, men ren, myk og fin lin lå sammenkrøllet langs sidene. Jeg har fått lirket frem to store svøp som lå krøllet og halvveis stappet under og mellom bena på mumien. Ved å undersøke dem ser jeg av brettene at de opprinnelig har vært foldet sammen flere ganger og ligget langs siden av kroppen. Det ene var svært slitt, og stoppet på flere steder, tydelig gjenbruk av hva man hadde av tøy i huset.
I tillegg fant jeg et finvevd klede som har dekket hele hodet, under noen brede bandasjer som har vært surret rundt. Det største svøpet som har omsluttet den bandasjerte kroppen var på det nærmeste komplett, det var også det ytterste, røde svøpet.
Hvite bånd
Noe helt nytt, som ingen har visst siden Daa, Voss og Lieblein undersøkte mumien i 1875, er at det røde svøpet var festet med hvite bånd tvers over kroppen på flere steder, og knyttet under. Båndene har ligget under mumien de siste 141 år. Nå er de på plass! Delvis fortært av insekter eller mus, men likevel, de gir oss et helt annet bilde av hvordan mumien så ut da den ble laget i Theben omtrent 700 f.v.t.
Hva gjør man så med en slik rikdom av mumietekstiler, som alle avslører sin posisjon med at de henger fast under kroppen, har vært knyttet fast, eller har matchende flekker av kroppsvæsker som har trukket gjennom stoffet? Jo, man lar dem ligge der de er, eller legger dem tilbake der de har hørt til.
Nå er det et annet syn som møter publikum. Da jeg hentet Dismutenibtes ut av monteren i mars, var det det bearbeidede liket av en kvinne som lå i kisten, liggende blant mumietekstiler "uordentlig instuvet i kisten", som Daa så treffende beskrev det. Nå er det en innsvøpt mumie som ligger der.
Er så min oppgave så over? Nei, nå skal alle oppdagelser bearbeides og formidles, i konserveringsrapport, foredrag, blogginnlegg, artikkel, med nye elementer i utstillingen, og et publikumsseminar i november.
Så følg med, more to come!