Elizabeth Skjelsvik, Arne Skjølsvold, Jens Storm Munch, Karl og Ingrid-Helene Vibe-Müller er alle kjente navn som var tilknyttet Oldsaksamlingen (senere del av Kulturhistorisk museum) gjennom mange år. Skjølsvold var også med Thor Heyerdahl på et par av hans ekspedisjoner. Men da de som arkeologstudenter la ut på en omfattende studiereise nedover i Europa sensommeren 1951, gjorde de seg mange erfaringer - både på godt og vondt.
Før reisen ordnet de seg med bil, hyret privatsjåføren Alfred Sørumshaugen fra Fagernes og pakket hver sin koffert med klær som skulle rekke til den to måneder lange dannelsesreisen – som startet på danskebåten til Fredrikshavn. Ferden skulle gå gjennom Danmark, Tyskland, Frankrike, Italia og til slutt Østerrike.
Studentene hadde på forhånd gjort avtaler med museumsdirektører, professorer og borgermestre for omvisninger i museer, slott og borger. Ruten inneholdt besøk til Skanderborg og Gylling i Danmark, Schleswig, Köln og Bonn i Tyskland før Notre Dame i Paris. Da de hadde vært noen dager i Paris, studerte de seg videre gjennom Dordognedalen, Marseilles, Aix-en-Provence og Martigues, og fortsatte videre til Monte Carlo – hvor de besøkte et «meget godt museum særlig med hensyn til steinalder, idet fyrsten av Monaco alltid har hatt en stor interesse for arkeologi» – studentenes rapport fra reisen datert 17. november 1951.
Etter om lag fire uker passerte troppen grensen til Italia hvor de fikk med seg Grimaldihulene, Pompei, Herculanum, Neapel, Roma og Firenze før reisen skulle gå til Venezia på Italias østkyst. Siste etappe tok lenger tid enn planlagt, og før de kom frem til Padua var det allerede blitt så sent at studentene bestemte seg for å slå leir.
De tok av hovedveien og fant et rolig og landlig sted hvor de slo opp sine to telt og kokte et måltid spaghetti. Under middagen kom en bil kjørende mot leirplassen, en mann steg ut og spurte på italiensk «Dove via Venezia?» (Hvor er veien til Venezia?). Da studentene ikke kunne italiensk, svarte de på fransk at de ikke var kjent i området og ikke kunne gi ham noe svar. Mannen dro da videre, og studentene la seg etter hvert i ro og mak for å sove.
Klokken tre på nattet ble de vekket av en ny bil som stanset ved leirplassen. Denne gangen var det tre maskerte banditter utstyrt med maskinpistoler som dro dem ut av teltene mens de ropte «Polizia polizia».
Studentene trodde først det var en slags razzia, men da mennene rotet gjennom sakene deres og ropte «dollare!» og «moneta!», forstod de at de faktisk var i ferd med å bli ranet!
De forskrekkede nordmennene ble plassert foran teltene med hendene i været mens skurkene bar med seg alle koffertene over til sin lille varebil. Før de spant av sted, stakk de hull på ransofrenes bildekk for at de ikke skulle ta opp jakten. Tilbake stod fem studenter og en privatsjåfør midt på natten iført kun nattøy – uten utstyr, klær og pass, og med en bil uten luft i dekkene.
Karl og Jens løp til en nærliggende gård for hjelp. Den søvndrukne familien på gården var ikke så alt for interessert i hva som hadde hendt, og dessuten kunne de opplyse om at det ikke fantes telefon på stedet. Til slutt tilbød en gårdsgutt seg å sykle Karl de fem kilometerne det var til nærmeste politistasjon. På stasjonen fikk de vekket en italiensk politimann som Karl ikke ble videre imponert over. I notatene fra hendelsen skrev han:
«Vel er vi vant til at våre lensmenn kommer ut i underbuksa, men de kommer da ut! Han her lukket bare opp en luke så stor som et frimerke og påhørte hva min ledsager sa.»
Gårdsgutten forklarte omstendighetene for politimannen som svarte upåvirket at alle telefoner var stengt for natten og at de måtte komme tilbake dagen etter. Luken ble lukket og til Karls store irritasjon hadde de ikke annet valg enn å returnere de fem kilometerne på sykkelen.
Tilbake i «leiren» var de andre godt i gang med å skifte dekk og slanger på bilen, og familien fra gården hadde nå våknet til liv og var blitt mye mer imøtekommende og elskverdige. De hadde laget i stand mat og noe varmt å drikke til studentene, og etter hvert kunne den lille gjengen kjøre til politistasjonen hvor de denne gangen fikk hjelp.
Etter noen dager med etterforskning kunne resten av studiereisen gå som planlagt, om enn noe amputert uten bagasje og utstyr: fra Venezia til Innsbruck, Schleswig og til slutt København. Studentenes felles rapport fra turen viser at de på tross av revolverbanditter anså turen som vellykket da den avrundes på en overraskende positiv måte:
«I København oppholdt vi oss til 25. oktober som gjester hos studentene ved Nationalmuseet. Det var en fin avslutning på en helt igjennom vellykket tur…».
Interessert i å høre mer?
Hvis du er interessert i å studere dokumentene fra denne reisen, eller annen dokumentasjon fra museets rike historie, er du hjertelig velkommen til å kontakte museumsarkivet på Kulturhistorisk museum.