At Tunesteinen er et arkivdokument var riksarkivar Dagfinn Mannsåker bevisst da han i 1979 sendte en forespørsel til rektor på Universitetet om å få overført eller deponert Tunesteinen (fra 400-tallet) til den nye riksarkivbygningen på Kringsjå. Steinen hadde da ligget nedpakket i kjelleren på Historisk museum fra krigens utbrudd i 1940.
Mannsåker argumenterte med at Tunesteinen var å anse som det eldste kjente arkivdokumentet i Norge, og at den hører til de lengste og viktigste runeinnskriftene vi har. Innholdet i skriften gjør det dessuten til et forhistorisk skiftedokument.
Opp igjennom tidene har det vært mange tolkninger av innskriften. Filologen Sofus Bugge hadde flere forskjellige, og hans siste fra 1903 lød:
«Jeg Wiw efter Wodurid Lags-Fælle forarbeidede Runerne
og satte efter Wodurid Stenen.
Tre Døtre delte Arven (som) de næmest beslægtede af Arvingerne»
Runolog Terje Spurkland mente i 1991 at steinen var Norges eldste dokument som omtaler kvinners aktive deltakelse i samfunnslivet. Hans tolkning fra 2001 lyder:
«Jeg, Vi, til minne om Vodurid, brødherren, gjorde runer
Jeg overdro Vodurid steinen. Tre døtre forberedte gravølet, de
kjærligste/mest gudebårne av arvingene»
Bestyreren av runearkivet, Aslak Liestøl (1948-1983), syntes ikke deponering av Tunesteinen til Riksarkivet var en god idé, og tilbød heller riksarkivaren å få laget en avstøpning i polyester - noe som ble avslått i en telefonsamtale i oktober 1980. Dermed forble steinen i kjelleren på Historisk museum frem til den igjen ble avduket i vestibylen på museet under Humanioradagene i 1991. I dag kan dette rettsdokumentet ses utstilt i middelaldersalen i Historisk museum.
Foto: Kulturhistorisk museum, UiO / Anne Britt Halvorsen